Livet blir til mens du dør...

- Sitat: Per Fugelli..

Jeg satt oppe en god stund i natt, fikk med meg dokumentaren på TV - «Per Fugelli - Siste resept» en sterk dokumentar om og rundt en mann jeg trygt kan si at jeg deler en del like synspunkter med. Naturligvis en del ulikheter også, men alle tanker om liv og død kjenner jeg meg en del igjen i. Det er akkurat som at han brukte mye av sin tid, til å si høyt - alt det alle og enhver av oss er innom selv før eller senere, eller allerede fra tid til annen.

Det er jo som han sa det, «livet blir til mens man dør.» Ærlig, brutalt, helt usminket og nix rabattkode å hente..

Mens jeg satt ute kom noen regndrypp, ikke mange. De la seg på kinnene mine og blandet seg med saltet som lå der fra før. Innlegget som forklarer mer ligger linket rett under. . . 

Mitt hjerte er fortsatt i tusen biter.. Hvor lenge er det egentlig akseptert å sørge over pelsklingen sin, i samfunnet?! Jeg føler nok at en del tenker at det er noe som bør gå fort over, at det er «bare» og at man lett «bare» kan skaffe seg en ny. Ikke for meg, ikke for oss!

Ville du sakt det om noen du kjente til mistet sitt barn?! Nei! Men når det er dyr føles det mer akseptabelt og eller lettere å si noe sånt? Ingen har sakt dette til oss nå, glad er jeg for det. Men jeg har hørt andre si det - til andre som har mistet, det er en uting å si....

For meg betyr dyr like mye som mennesker, ofte mer, faktisk, mens de er her. . . 

Man vet jo at en pelsvenn har en estimert levetid, og at innstillinger og forventninger er noe annerledes. Men mens de er her så kan jeg være så ærlig å si at dyr betyr minst like mye for meg som mennesker. Dyr er så ekte! Dyr er helt og holdent seg selv, alltid. Aldri falske. Dyr later ikke som noe som helst. Pur ekte, alt sammen....

Jeg og vi sørger til sorgen blir lettere å bære, intet mindre. Jeg savner Ludvik-en vår sårt, og det vil jeg gjøre lenge. Sorg går ikke over, den skifter bare form, blir lettere å bære, akseptere. Men helt over går det aldri selv om det synker mer og lengre inn. Gjemmes i hjertet

Jeg / vi visste jo at denne dagen ville komme, vi visste det fra den dagen vi fikk han at evig ville vår vei ikke følge samme sti. Men at stiene skulle dele seg allerede for to dager siden kom som et sjokk. Først et sjokk, etterfulgt av vemod, frustrasjon, så kom egoismen og sorgen som kasta på meg. Hadde noen kastet en råtten tomat i fleisen på meg, eller slått til meg så hardt at jeg så stjerner, så ville jeg neppe reagert, jeg så allerede stjerner. Jeg og vi har mistet så mange de siste årene, jeg sitter med en stor bagasje som det er få forunt å sitte med, men var hverken mentalt eller fysisk klare for å gå i dørken igjen allerede nå, men det vet man jo aldri når skjer. Glad skal en vel være for det.

Vi er allerede bestemte på at vi skal få en ny «baby» av samme rase, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å få lyder av en ny unik personlighet i huset igjen. En som trenger meg på en annen måte, og som jeg og vi også trenger. Vi liker å være en flokk på 3, er ikke vant med noe annet heller.

Når gemalen reiste på jobb i går reiste mutter og jeg bort noen timer. Det var veldig godt å få komme seg bort litt, le litt igjen - overdreven latter av herlig humor over småting. Le så krampa nesten tok oss. Å komme hjem igjen var leit. Gemalen på jobb, stille. Stillhet. Ingen Ludvik å prate «babyspråk» med. Bare stille. Savn.. Sårhet og sårbarhet.

(Bilde fra noen dager tilbake)

Nå er det en ny dag, gemalen ferdig med nattuka, og om få dager er det ferie for han og vi skal på tur. Vi er plutselig «bare» to av oss her som skal møte resten av den større flokk og traske rundt i fjellet.

Kjenner det skal bli både godt og vondt å være sammen. Vi tar det tungt begge to - gutten vår skulle jo også ha vært med på fjellet, alle tankene som surrer rundt det. Tanker jeg velger å få ut her. Bagasjen han skulle ha med seg, sele, mat, utstyr. Alt jeg nå kan la ligge i bero. Alt av utstyr er vasket og lagt vekk. En del er kastet.

Kanskje synes du at jeg nå «surver» for mye på bloggen om dette her - men jeg håper du kan forstå, vi er bare to her i brøtte, ingen barn som lager lyder, ingen som krever noe av oss enn det vi gir hverandre. Ludvik var og er barnet vårt - om man kan si det sånn, vårt første felles «barn» og han var syk nærmest fra dag 1 og ble da nærmest som et «barn» sårbar og utsatt - og med det tok han størst «plass» av og i vår flokk, alt for at han skulle ha det best mulig hele veien.

For oss som er så knyttet til hverandre så sammenlikner jeg så sterkt, fordi det ble så sterkt. Det er kanskje rart med det.

Vi kommer jo videre, det vet jeg - men akkurat nå er det litt tøft, og jeg gidder ikke prøve å skjule det en gang. Lar alt sammen få synke ordentlig inn, sortere følelser og griner når det trykker på. Det blir bedre fordi det var det rette. Det var best for han ❤ Selv en realist med ganske åpent sinn må få blåse ut litt. Men bare den med dyr, og som da er like glad i dem som oss kan vel egentlig forstå.

En ny dag er i gang, og det er så stille på terrassen. Håper vi alle får en så god dag som mulig.

23

Forstår deg så godt..og det er bare å få det ut...om noen bryr seg negativt om det..så får de skrolle videre..Hunder er nesten mer en barn..for de blir aldri selvstendig..vi har dem som babyer hele livet dems..og derfor blir vi også ekstra knyttet...Særlig om den også er syk..Så godt det ble oppdaget og tatt en avgjørelse før dere dro til fjells! Tenk DET hadde vært tung for han...og traske med smerter og ekstra kilo..så bra det ble oppdaget...de skjuler jo smerte så godt....Ha en så god dag du kan! klem fra meg!

Toini: Det er akkurat de tankene og følelsene vi sitter med, på en måte glade og takknemlige for at han nå har det bra, men vi har mistet den største og mest fremtredende personligheten i huset <3 Den som lagde mest lyd og som vi planla rutinene med. Nå er vi på en måte veldig tomme. Ingen som trenger noe vi må tenke på. Dere vet nok godt hva jeg tenker <3 Klem klem.

Jeg satte stor pris på bloggen din før, men enda mer nå vakre deg <3 Du klarer å sette ord på føleleser vi dyrekjære sjelden sier så høyt - nettop fordi samfunnet totalt sett synes å se enklere på dyrehold. De to siste dagene har du skrevet alt vi satt med når vi måtte ta vår hund. Noen år siden nå, men alt kom tilbake når jeg leste hos deg i går, du har så rett i alt sammen vakre deg. Er det noe vi to her vet så er det at deres neste hund vil få det utrolig godt, og gjennom deg har vi også våget å tenke tanken om å ta til oss en ny. Smerten gjorde at vi ikke orket, men du skriver så fint om det som ER. Tiden kommer, men det som er må man ta vare på. Sender deg den varmeste klem, vi føler så inderlig med dere. Eva og Tor.

Eva: Tusen takk snille dere <3 Veldig godt å lese selv om jeg veldig godt vet at vi ikke er alene om å føle det sånn ;-) Det blir en ny «partner in crime» for «mor» men sorgen over de som har vært gjemmes i hjertet <3

Ååå, kondolerer masse <3 Det er så trist å miste dyr..

Seline Ekelund: Ja det er veldig vondt <3

Ønsker deg en så god dag som mulig <3 Tenker utrolig mye på dere <3 En klem sendes <3

Anonym: Tusen takk for det snille deg <3 Klem

Du skal føle på sorgen, og det er ikke « bare» et dyr. Ludvik var så heldig å få bo hos deg/ dere som jeg skjønner er dyremennesker. Et hjem med ubetinget kjærlighet uansett. Han var deres kjæledyr, turkamerat og en som ALLTID elsket dere tilbake<3

Jeg setter stor pris på bloggen din, og du skriver så utrolig flott, treffer meg i hjerte og jeg elsker at du er menneskelig. Tusen takk for at du er akkurat du og fortsett å skriv. La orda fosse ned på papiret, det gjør deg godt. Og, jeg gleder meg til å lese<3 selv om dere får ny hund vil den jo aldri erstatte Ludvik, han er gjemt i hjertet, men en ny hund får muligheten til å bo hos noen som jeg tenker er fantastiske mennesker med hjerte på rett plass.

Inntrykket jeg har gjennom å følge deg.

God klem<3

Orkidedatter: Tusen takk for utrolig varme fine ord <3 Alltid vært vondt å miste en pelsvenn, men dette føles litt vel spesielt. Takk for at du er du, og at vi har «funnet» hverandre i en bloggverden, godt å vite at mange forstår <3 Klem til DEG :-)

Kjære, fine, vakre deg <3 Det er lov å sørge over pelsklingen så lenge du vil, og til det blir lettere å bære <3 Å miste et dyr er alltid like vondt, det er jo tross alt barna våres <3 Jeg er her for deg om du trenger noen å skravle med, vennen <3 :)

Monica :): Ja dette er jo ikke første gangen for min del, men dette var litt ekstra spesielt, og den andre på bare 2 år, møtte veggen litt <3 Tusen takk fine deg, godt å vite at du er der. Klem <3

Skjønte vel egentlig da du ble så stille på bloggfronten, at noe ikke hadde gått som mor ønsket.

Umiddelbart fikk jeg flashback til sommer?n for 2 år siden da vi måtte sende vårt lillegull over regnbuebroen.

Klarte ikke kommentere med mer enn et hjerte. Orket ikke ta det innover meg akkurat der og da.

Hva samfunnet mener om min sorg over Red Bull gir jeg blanke blaffen i. Han var ungen min på akkurat samme måte som Ludvik var din.

Jeg har egen minnebok om gullet vårt, som jeg blar i og griner så snørr og tårer renner innimellom.

Kanskje du skulle gjøre det samme for Ludvik?

Kristin: Ja jeg regnet vel nesten med at noen ville skjønne det ganske fort <3 Og vi også tar sorgen som den er, på strak arm uten å dekke over eller holde igjen. Pelsvennene våre er aldri «bare» det er som du sier ungene våre, de trenger oss fra a - å. Jeg, vi har i grunn ikke gjort noe annet enn å henge opp det peneste bilde vi har på «kontoret» slik at de er med oss. Hørtes fint ut med en minnebok <3 Ingen dum tanke det, takk for tips <3

Jeg forstår deg meget godt. Jeg har både overlevd mitt eget barn og en hund jeg var sterkt knyttet til. Jeg vet at jeg bør trå varsomt nå, men jeg må nok si at for meg så er mennesker noe helt annet enn dyr. Et liv er et liv, og vi har ingen å miste uansett om det er våre barn eller våre dyr. Når vi setter barn til verden så tror vi at de fortsatt skal være her på jorden lengre enn vi som satte dem til verden. Når vi skaffer oss dyr- hund så vet vi allerede da at det er meget store muligheter for at vi overlever dyret, ettersom vi vet at levetiden til en hund ikke er så lenge som til et menneske. Jeg vet at du selv ikke har barn, så da blir det kanskje vanskelig for deg å se forskjellen på det å miste et barn og en hund. En hund er slett ikke bare en hund. Men jeg må dessverre si at det å sammenligne det å miste en hund i forskjell til sitt eget barn er vondt å lese. Ludvik var 2 år gammel og det er alt for ungt for en hund. Min Sønn var 20 måneder gammel - nesten 2 år. Men jeg bar han også i magen i 9 måneder + at jeg fødte han. Du ser også at folk gir bort/ selger sine dyr/ hunder, noe de neppe ville gjort med sine barn.

Jeg forstår virkelig din/ deres smerte og sorg etter at dere mistet Ludvik. Men jeg forstår at mennesker flest oppfører seg annerledes enn om det var et barn dere skulle ha mistet. Uansett hvordan man vender og snur på dette så er et menneskeliv et menneskeliv, og et dyreliv et dyreliv.

Jeg håper at det blir lettere for dere etter hvert. Det er tungt å miste noen man er glad i <3

poesimylife: Forstår godt hva du mener <3 Men det jeg har i tankene er mens de er her, mens de lever og er med oss så er dyr helt ærlige der mennesker kan servere både det ene og det andre, men jorda ? forstår godt hva du mener og er jo helt enig i det, når en ser slik på det ;) Enten så går det bra, eller så går det over pleier jeg å si, det vil bli enklere og en ny pelsen vil komme å spre glede rundt oss igjen <3 Klem

<3333333

Nina Cecilie: <3 <3

Tusen takk for at du forsto hva jeg mente.

Jeg har stor tro på at en ny liten tass vil være godt for dere, selv om han/hun aldri kan erstatte Ludvik. Men den lille tassen vil være med å berike deres liv.

Santo, hunden som jeg mistet har sin plass i mine minner og i mitt hjerte. Men jeg vet med meg selv at vi mennesker har plass til mange både i våre minner og i våre hjerter :)

Ludvik lever i deres minner og i deres i hjerter <3

poesimylife: <3 Det gjorde jeg, tenkte bare ikke lengre når jeg skrev det enn at det gjelder mens de er her :-) Erstattet blir de aldri, og det er i grunn veldig fint, de er ulike de også, men vi kjenner på gleden over at vi skal ha igjen en ny pelsvenn. Det skal bli fint når dagen kan komme <3

Man har lov å sørge akkurat så lenge som man vil <3 Og jeg skjønner så godt at det føles tomt og rart, og de ER jo mer ekte og elskbare til tusen. klem

frodith: <3 Klem klem til deg og din badenymfe ;-)

Jeg savner potebarnet mitt fremdeles. Enten det er akseptabelt eller ikke. Og nå nærmer det seg et halvt år. Huset er stille uten henne!

Trollungene nevner henne fremdeles og spør om jeg savner henne. Da sier jeg ja og så er vi enige om at det er godt hun kan bo i hjertet vårt. <3

Ei_heks: Tiden går jammen fort, jeg tenkte at det var da ikke så «lenge» siden, men det er vel det. Allerede 2 uker siden Ludvik sovnet. Helt enig med trollungene dine, de bor i <3 våre :-)

Skriv en ny kommentar