Hei hei. Sent men kanskje godt leserbrev fra fjellheimen serveres 😉

Her skinner sola som bare det, så både i går ettermiddag og i dag jogger vi rundt som noen halvgærne indianere etter en flekk med skygge – i dag mer enn i går, for i går foregikk fortsettelsen i å få ryddet opp i en del gammelt rot og skrot, mens i dag har vi hatt en typ hviledag (les: den eldste og yngste sitter aldri helt rolig) he he.

Utsikt i går kveld..

Mens gutta krutt var på søpla med første runde i går og resten av oss fant frem mer så dukket det opp en liten «skatt» tissepotta til gutta krutt.

Den kunne jeg jo ikke gå forbi – den der var jo tøff, så den ble satt midt på bordet og jeg tok like godt pynten som sto på bordet å stappa oppi. He he.

Dette synet møtte gutta når de kom tilbake 😉 De lo bare bittelitt når de så hva som sto på bordet – og brått fikk vi andre høre mange gamle historier om potta og andre gode greier. De ville riktignok ikke demonstrere noe som helst, men men. Den får bli værende på hytta til pynt og glede 😉

En har det ikke mer moro enn man lager selv.

#minner #humor #glede #blogg

Vi kom frem, og her er vi 🙂

Litt utpå dagen i går ankom vi fjellheimen, og blandet oss inn i det blide selskap. Nå er vi 6 stykker på hytta, x antall sauer og kuer – og været er upåklagelig.

Alt smaker bedre her oppe, kokekaffe og mat, sånn sett et «skummelt» sted å oppholde seg. He he.

Litt skravling, kaffe og latterkuler før den yngste i gjengen brått var borte?! Etter et lite sekund eller to høres latter fra noen. Måte bort å sjekke da, og joda – der var årets sommerflørt sikret. Noe så nusselig da ❤

Kose kose.

De to holdt kontakten gjennom hele ettermiddagen og kvelden. Sauen la seg ned ved beina hans, å han klødde og småpratet. He he he. Tviler ikke på om lammet kommer tilbake i løpet av denne dagen.

Første middag samlet ble grillings, mat an mass og gode greier, alle spiste mer enn nok. Er som jeg sa, alt smaker så mye bedre her oppe. Timene fløy og brått var det kveld og kortstokken kom frem. Å spille 31 er fast «takst» det spilles faktisk ikke noe annet. Utrolig moro og klokka ble både midnatt og mere til.

Stemningsbilde serveres.

Nå er det en ny dag og gutta er i gang med å kjøre vekk rask og brask til søpla. Folket hadde dagene førut rensket under hytta for gammelt oppsamlet «ræl» godt å få tatt en runde når vi er her alle sammen, det er ikke for ofte det skjer.

Hva som skjer videre i dag vites ikke, nå er en «apekatt» på loftet å rydder, to står nede å tar i mot – mens jeg?! Jeg er statist med kamera og smil. Uansett hva som skjer videre i dag så blir det i alle fall kaffe 😉

#ferie #fjellet #blogg

«Kom morgenstund å treng deg på – her skal du motstand finne» 🙂 sitat «Solan Gundersen»

Vi er på beina og underveis. Klokka ringte 06 sharp, og siden jeg med vilje la igjen mobilen med alarm ute i gangen, ja så var det bare å dra med seg kropp og sinn opp og så kjappest mulig ut med en kaffekopp. Grunnen til den noe tidlige start er at frua hadde en ny «date» med legen før vi finner fjellheim, familie og sau. Snakke litt mer om og rundt den «skjelettselfien» jeg var på i slutten av mai.

Uansett, litt lett referat fra i går spedd ut med dagen i dag. Gårsdagen inneholdt som i går nevnt først en tur ute i byen – så en tur på butikken for å handle matvarer til turen.

Vel, vi rakk alt sammen frem til butikken, men mens vi sto mellom smør, brød og et par liter melk så skjedde det visst en hel del utendørs. Når vi hadde tralla klar for å trille til bilen ble vi noe betuttet i ansiktene våre. Ute bøtta det ned, litervis med sur nedbør slo ned i bakken mens «Tor» svingte hammeren som best han greide. Det ga seg jo ikke heller da – så vi måtte jo bare la det stå til…å bli gjennomblaute. Knis.

Så raske har vi vel aldri vært med å få stablet pose på pose, samt noen stakkars egg inn i bilen, den esken ble noe løs i kantene – smelle igjen dørene og hoppe inn.

Turen derifra og hjem er ikke så veldig lang, men det tok den tiden det måtta ta, for å si det sånn – det enste som gikk for full pinne var vindusviskerne. Vel hjemme ble vi enige om at varene greide seg noen minutter til i bil og jogget (les: hastet) inn. Det var ca da jeg kom på at jeg kjøpte tørrsjampo på butikken, det er veldig fint å ha på hytta, men jeg flira godt for meg sjøl.

Regner med du «tok den» he he. Tørr sjampo i styrtregn 😉 (Bob bob bob ikke sant…)

Det tok heller ikke mange minuttene før avisene var oppdaterte med det vi håpet ikke skulle skje. Lyn og tørr natur passer jo ikke særlig godt sammen, det ble branner, mange branner. Rundt 30 bare i Buskerud, heldigvis gikk dette sognet rett utenfor fri, men det er jo ikke noe moro når det er så tørt som nå. Vanligvis liker jeg godt både lyn og torden jeg, men ikke når det kan gå så alvorlig ut over noe. Vel det kan det jo alltids men ja, nei du skjønner kanskje hvor jeg vil hen. Ikke moro når det blir branner.

Pakkingen i går gikk også som du kanskje skjønner noenlunde greit, vi er i mål begge to i alle fall – det som er glemt er i så fall glemt, for nå er vi på vei. Hurra. Hehe.

Både frua, lader og bloggmobil er klare for fjell lufta og sosialt samvær. Dette skal bli en heidundranes fin helg, det har jeg bestemt 😉 Bloggen oppdateres gjennom hele kasus «fjell og sjø»

#ferie #blogg

«Du mor, har du vaska sokker?!» Det velkjente og håpefulle tonefallet gjaller i veggene. Herr og fru skal til fjells, og det skal pakkes for et opphold av eks antall dager i et strøk som endrer værtype fortere enn man får på seg sokkene (som er vasket ja…)

Om du husker kommersen da gemalen skulle på tur med svigermor alene i februar, så er det i grunn ikke så veldig mye bedre stelt her når vi begge skal avsted 😉 om det ikke er «et skjerf etc til last og glede» så er det sokker, shorts og trøyer som er «greia» noe er det – det er helt sikkert. Hehe.

Hele uka har jeg så smått vasket og lagt frem litt etter litt av hva jeg vil ha med meg. Topper, shortser. Sommertøy. Gemalen har neppe gjort det, så i kveld aner jeg nok et liknende kasus. Hehe.

Tidligere i dag reiste vi ut en tur, når en skal avgårde for noen dager så er det alltids noe å handle inn. Vi reiste først inn til Hønefoss, for jeg ville se på et par sko som skal være veldig fine for utfordringer med skrotten, men ingen hadde dem.

Nærmer seg typisk når det gjelder meg – føler at snart alt jeg er ute etter å kikke på snart kun befinner seg på nett. Det er så synd at det går dithen at en blir «tvunget» til å handle alt på nett. Noen ganger er det fint å kunne prøve et par sko først, alle vet vel at det tar noen dager om en ikke er helt fornøyd via nett, sende i retur å alt det der. Å tusle inn i en butikk er ofte lettest, men men. Ingen hadde dem som sakt så da dro jeg med meg gemalen inn på parfymeriet istedenfor. Der brukte vi vel opp ca 80% av parkeringstiden, for jeg fant jo så mange nye dufter å snuse på. He he.

Han fikk velge en av to, så det ble ikke sko, det ble ikke noe annet av det jeg tenkte heller. Men en edt ble det. En sommergave til meg selv, fra meg selv. Ikke sponset:

Den skal få bli med til fjells i håp om å kunne forføre både lyng, en og annen sau og kanskje til og med en møøøø! Litt spenning er vel fint?! 😉 Kanskje jeg får se «Nøkken» istedenfor?! He he. . .

Det blir nok så bra alt sammen, skal ikke stå på duften I fjellet i alle fall. Ha ha.

Nå er det hele i gang, mens jeg skriver dette her hører jeg gemalen krangle med en bag i det fjerne – nå går snart «startskuddet» for pakketrollene. Best å finne en god avslutning på innlegget før det kommer et spørsmål eller tjue, heldigvis har jeg svar, jeg vet hvor tjukkgenseren er, jeg vet hvor jakken og bukse er. Har ca full kontroll på hvor alle hans plagg er. Men, hvor pokker er tjukkgenseren min hen?!

Ulp.. Æsj, gidder jeg i det hele tatt å ta den med?! Har jo jakke.. Joda, det er i gang. He he. Nå skal det pakkes 😉

#fjell #ferie #ironi #ikkesponset #edt #gucci #duft #skjønnhet #velvære #blogg

I dag har det gått en uke siden du måtte få sove,
og dette har vært en variabel uke for oss som er igjen.

«Mor» og «far» har savnet, grått, mimret og så smått begynt å få hjerter og hoder til å komme frem til både aksept og «enighet» Savnet er der, men aksepten og realismen tråkket over dørstokken her forleden, og har gjort det litt lettere å leve med faktum. Jeg forstår i grunn ikke at uka har gått så fort, men det er vel fordi det har vært tusen tanker, både rundt gutten vår og alt det andre som også skjer. Føler meg en smule sliten, sorg tapper energibegeret på en helt annen måte enn smerter og jag ellers i hverdagen. Mentalt sliten på toppen av det lager litt småkaos, og med det en favorittkopp mindre å vaske. Hehe.

Føles nesten som en uke delvis i mørket – men heldigvis vet vi jo bedre, og at sannheten er en annen. Du sover godt, vet angivelig ingenting om noe av kasuset hos oss, og det skal du fortsette med, eller – vi skal fortsette å tenke det. He he.

De verste ting denne uka har for det første vært savnet, savnet etter Ludvik. Alle lydene som «bare» var der, kosen, leken, turene – alt rundt gutten vår. Etter det kommer alle samtalene, å fortelle familie, venner og bekjente at han ikke er med oss mer, nesten like vondt det som savnet – å se de overraskende fjes, å se at det letes etter ord som aldri passer likevel – om du skjønner hvor jeg vil, for hva sier man?! Ord er ikke lette å finne, uansett om det er dyr eller folk, med det er den tredje delen av det hele at en del mennesker er flinke til å trekke seg unna når vondt skjer, viker unna samtalene. Den liker jeg i grunn veldig dårlig, greit at mennesker takler ting ulikt, men man behøver nemlig ikke si noe som helst! Det er greit å ikke si noe, men at vedkommende ER der, det er det som teller mest, ikke sant?

Igjen, sorg er jo sorg – enten det er dyr eller mennesker, så jeg legger de sammen her. Hehe.

I morgen reiser vi noen få dager til fjells, og det stikker litt når jeg tenker på alle de planlagte gåturene i fjellet ikke blir helt som vi tenkte, men vi tenker at vi da legger om noen av planene. Går andre ruter enn det vi tenkte, legger inn mer kos og moro, men en av turene i fjellet er fast «takst» hvert år, den består. Vi må jo som sakt stå i det, for vi skal videre, både for oss selv og med en ny pelskling om en stund. En som forhåpentligvis mer enn gjerne blir med på alle turene i årene fremover. Vi er en aktiv gjeng så langt vi greier. Liker å gå. Det er mindfullness på høyt plan å gå syns jeg 🙂

Tenker at vi nok skal få noen veldig fine dager sammen, på fjellet venter 4 stk på oss, så at det blir sosiale og fine stunder – det er jeg ikke i tvil om, og du skal få være «med» på en del av det. Bloggen tar aldri helt ferie hos frua 😉

#sorg #savn #hund #pelsvenn #kjærlighet #blogg

Ikke sponset..

I går kom jeg endelig i gang igjen, inne på «kvadraten» ja det er ikke større plass fikk jeg i går laget to kort. To kort som møter sin jubilant veldig snart, og da kan du få se dem, kortene altså.

Denne maskinen kjøpte jeg i butikken til merket selv, du som fulgte den tidligere bloggen husker kanskje at den ble stående i Oslo å «klø» i hele 20 dager før den kom hjem til meg.

Men det er nesten moro å kunne si at det var verdt ventetiden, for en maskin. Trykket er så godt på denne at den sveiver igjennom selv tykkere dongeristoff på sekunder. For deg som ikke vet hva dette er, det er en elektrisk stansemaskin.

Med små «former» elle dies som det heter blir det nesten som når en trykker ut pepperkaker. En del tynnere former, så er det papir, foam, tøy eller annet da istedenfor deig. He he. Lager en såkalt «sandwich» og kjører igjennom maskinen.

Dette er da en av mine to store hobbyer ved siden av bøker, jeg lager kort. Lager kort og graverer på glass eller porselen. Begge deler har jeg gjort en del år nå, når helsa tillater meg å kjøre på, er ikke den med så blir jo resultatet deretter også. Ha ha.

Godt å kunne lage litt kort igjen, når jeg setter meg på min bittelille plass og kommer i gang så flyr timene avsted.

Gleder meg nå enda et par hakk til hobbyrommet mitt i andre etasjen er ferdig, slippe å rydde vekk hver eneste ting mens jeg holder på – mister litt av lysten når jeg må legge vekk hver eneste ting jeg holder på med, og så plukke den frem igjen hele tiden. Ser for meg at mange kort, glass og andre ting vil bli laget på rommet.

Noe må en jo ha å glede seg til.

Har du en «gulrot» du gleder deg til?

#hobby #kort #scrapping #blogg

Eller ikke. . . Det er så rart med det, alle småting en blir var av når hode og hjerte er i klinsj..

Jeg fikk meg heldigvis frisørtime i går, og mens jeg koste meg en stakket stund med litt (for håret hvert fall) sårt egenpleie klippet damen. Etterpå ble det vask, og det var da jeg så det.

Vasken var rett bak stolen, så når jeg reiste meg opp fra vasken for å sette meg tilbake så jeg – at hun hadde klippet et hjerte. Hvordan skjønte ikke hun heller, men vi så det begge to og humret litt for oss selv. To rekker med hår, en indre og en ytre – sammen ble de et ❤ med en mild spiss. Jeg mente at jeg skulle ta et bilde av det når hun hadde fått tørket meg ferdig, men da hadde hun i vanvare subbet i det. Ja ja, fint var det. Et mørkebrunt hårhjerte. Hehe.

I går kveld når jeg satt ute etter at gemalen hadde lagt seg så jeg et hjerte i form av en sky. Men det er visst ikke meningen at jeg skal få tatt bilde av dette snodige, for innen jeg fikk tatt frem telefonen for å knipse – så var skyen på bildet over her delt, en må legge godviljen til for å se at det få sekunder før var et hjerte.

Noen sekunder til, så var skyen splittet i to, plutselig var det to biter, å så sentimental jeg kan bli i disse dager hvor det skjer så veldig mye variabelt – så vandret tankene over alt og tårene piplet frem i øyekroken.

En kan jo jammen begynne å lure da, om det kan være en mening med alle snodigheter en ser, når en ser flere etter hverandre mener jeg. Kan lure på om det var meningen at jeg skulle se det?! Jeg vet godt at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet, men slike ting pleier jeg overhodet ikke å feste meg ved, men i går kunne jeg liksom ikke unngå det.

Men når jeg har sakt B og C, så kan jeg avslutte med A. Det som skjedde før hjertet hos frisøren, og før skyen på himmelen. Det siste jeg gjorde før jeg skulle reise til frisøren var å bære med meg pute og kopp inn fra terrassen. Rett innenfor terrassedøra slipper jeg koppen, og ble stående igjen med puta i hånda. Slapp den rett ned å da vettu, åpnet feil hånd og det skjedde så sakte at jeg føler jo nesten at jeg kunne redda den, men jeg reagerte ikke. He he.

Den fine koppen som har vært med meg i godt over 20 år, den har overlevd to hunder, en katt, og jeg husker ikke en gang hvor mange mennesker. En kopp er nå en kopp da, bare så synd at slike stoore fine kopper ikke er helt enkle å finne lengre. Den rommet en herlig halvliter, god morgenkaffe til frua – men jeg sto bare å så på. Så sopte jeg bare alt sammen og satte den på benken før jeg måtte forte meg avgårde til frisørtimen.

Hver for seg er det jo ingenting snodig ved noe av dette her, men sammen ble det veldig fint.

Jeg er jo ei kløne, og den koppen var litt teit å bare slippe rett ned da, men sveisen ble i alle fall fin, den ble bare litt kortere, og med det var det i går gemalen som kom hjem til helt tomt hus for første gang, og han måtte bare erkjenne at han surra rundt seg selv til jeg kom hjem, glad for at vi er enige om at vi ikke trives med det.

Når skyen delte seg i går kveld – da var det liksom nok «kliss» for en dag, så da fant jeg ladestasjonen min. Og vipps så er det en ny dag. Gemalen har fått byttet seg fri i morgen, så om noen timer er han hjemme og klar for ferie! Da begynner alle de dagene vi hadde planer for, som nå ikke lengre blir helt sånn.

Men de skal alle bli så gode som de kan få blitt

Hurra. Vi tar første delen av ferien slik den er, så får vi se hva det kan bli om en stund. I ettermiddag skal jeg lage kort, kom aldri i gang med det i går, men i ettermiddag må jeg. Så enkelt er jo det. Du får nok se dem mot slutten av uken.

#hjerte #sorg #savn #blogg

Husker du den dagen da det gikk «over stokk og stein?!» her? Det var den 18.05 hvor vi fikk hele lasset med belegningsstein, byggesement å alt det andre – som skulle til naboen servert inn på gårdsplassen her, ja mens jeg satt på terrassen (les innlegget linken om du gikk glipp av det..)

I går skjedde det faderullan meg igjen altså.. Kniis.

På grunn av alt som har skjedd fant kroppen ut at hvile tross alt var en fin «bil» og jeg fikk sove, våknet litt senere enn normalen av en snap fra mutter – der det kun sto «Har du kjøpt mer stein?» og et veldig stort «ler så tårene spruter» glisefjes. Jeg tror jeg brukte 0,23 sekund på å sette dette sammen, lyttet et halvsekund, bekreftet bråk – og føyk opp.

Jeg nærmest løp ut på stua, kranglet unødvendig lenge med den lange gode morgenkåpen min som jeg røsket tak i opp ned, og ene armen var selvfølgelig vrengt etter siste gangs bruk – kan legge til at den er av typen rosa og hvit med sorte noter på – fikk den noenlunde på, å føyk ut på trappa.

Å jooooda – der sto det et lass, men ikke med stein. En kar sto å dro for kapellet på tralla si, klar for å komme seg herifra, mens jeg jogget lettere oppjaget av kasus ut på gårdsplassen. Se for deg en rosa flagrende typ indianer under regndans, eller noe liknende.

Dette her møtte meg.

«Dævenhanderdøttemeg» så sjeleglad har jeg aldri vært for en snap, for denne karen her hadde jeg aldri fått tak i om han ikke fremdeles sto der. Ikke en fornuftig lapp var det på dette lasset heller, mannen var utenlandsk og muligens litt desorientert, hvert fall i går. Sladdet alle merker på bildet for sikkerhets skyld.

Jeg fikk fortalt at han garantert hadde levert feil, for vi har forhåpentligvis isolasjonen trygt i veggene. Vi skulle jo ikke ha det. Altså, rett før oss da – i veien der han stoppet så holder de på å bygge et hus, snekkere å gode greier holder på der hver dag – hadde det ikke vært naturlig å spørre der uansett om det var rett sted eller ikke? Kunne jo fått en viss pekepinn på hvor han skulle hen i alle fall.

Han skulle ikke dit, han skulle hvert fall ikke hit – neida, han skulle lengst inn i veien her – i andre enden. Og fyren var i tillegg mobil

Sladdet etter alle kunstens regler.

Og det var da jeg lo, jeg lo så jeg måtte gå inn å gjemme meg litt. Det var noen paller med diverse isolasjon altså, og han gaflet opp en og en – å dura oppover veien, stengte hele krysset med tralla si imens han dura opp og ned til det var tomt på gårdsplassen her. Minnet meg bare akkurat litt for mye om en «Doser» fra «Fraggleberget» bare at denne var gulkledd og blå. En flittig arbeidskar som beklaget så masse, mens jeg derimot så vel mest ut som en rosa «Gorg» for anledningen.

Lasset ble omsider flyttet, tok sin halvtime og vel så det, men jeg fikk meg en god latter i alt det triste. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. En del av det triste kan du lese om i innleggene linket inn i den fjerde delen H E R…

Lurer på om jeg må lage et skilt til søppelskuret vårt snart, et passe stort og bredt med tydelig tekst som for eksempel «du skal uansett ikke hit» eller «kjør videre, vi har ikke bestilt» eller et eller annet i den duren. He he.


Ja ja, nå er det en ny dag i brøtte, ny dag med nye tanker. Litt om kasus som foregår, men også i en annen retning. Det er en del som skjer rundt oss, en del som ga tanker allerede før Ludvik måtte forlate oss. Det er i grunnen nok om dagen, men prøver å smile å finne på ting.

I dag tenker jeg at jeg skal prøve å få ordnet meg en frisørtime, skulle hatt det for lenge siden – men har vært flink å utsette det. Veldig snart må jeg sette meg ned å lage noen kort også. Hobbyer er jo gull verdt når det er mye mellom ørene, så fremt en kommer i gang med det da.

Skal prøve å legge igjen hodet et sted, så godt det lar seg gjøre å finne på noe lystbetont.

Sorger og gleder hånd i hånd.

#humor #blogg

Har du et dyr som du er oppriktig glad i, vel så vet du at det en dag tar slutt – og at det da blir uhyggelig stille.

På torsdag ble vi, som for mange nå kjent nødt til å la Ludvik-en vår få sove, og jeg legger ikke skjul på at dette har vært noen veldig tunge og tøffe dager for oss. Først sjokket over at vi var så mye nærmere slutten enn vi kunne forestille oss, så vemodet og sorgen. Til sist kom alle de egoistiske tankene. Alt vi savnet, alt vi skulle hatt mer av, alt vi nå manglet rundt oss, fra lydene til kos. Brått borte.

Del 1

Del 2

Del 3

Del 4:

Nå begynner alle de egoistiske tankene så smått å legge seg til ro hos «mor» hodet og hjertet nærmer seg en enighet, og det er jo det som til sist må skje. Realismen dukker opp i en vennligere variant, det er av og til en ordentlig idiot av en «sjelevenn» en vil ikke alltid se realistisk på ting og det krasjer fullstendig i topplokk og hjerterot. Men når en så greier å heise det indre hvite flagget i hjertet, å svelge alle kamelene som var ute på ellevill joggetur i sydenvarmen vi har hatt – ja da begynner ting sakte men sikkert å roe seg.

Sakte dreier det seg igjen mer om han. Hva han trengte, hva han hadde godt av, best av kontra hvordan han ville hatt det videre, hans plager i møte med verdigheten i livet. Vi vet vi tok det rette valget, det visste vi godt den dagen også – men hodet og hjertet går i krøll etterpå, og man er nødt til å enes om det innvendig etterpå, om du skjønner. Når egoisme, sorg og realisme krangler så beinsplintene fyker og blodet spruter – da er det i grunn best å bare la det få jobbe i fred på en måte. Jeg vet jeg «lander» til slutt, det gjør jeg alltid.

I går reiste vi en tur over grensa og underveis skjedde det heldigvis mye mellom ørene mine og våre. Ved å komme seg ut å fokusere på andre ting mens hode og hjerte jobbet som bare det for å sette ting litt på plass, følte hjertet det noe lettere da vi nådde eget land igjen.

Vel, det varte i alle fall til vi kom hjem, på trappa hjemme var den nå velkjente svarte veggen av nix og nada. Fortsatt ingen som ventet hjemme, ingen som var ellevill av glede over at vi kom hjem, og kanskje med noe snop i en pose som iherdig måtte undersøkes?! Men hjertet la med en gang en hånd på skulderen min, alle deler av følelsesregisteret har kommet litt mer i vater igjen.

Nå er det de stillheten og savnet etter personligheten som lager riper i lakken. Den forferdelige stillheten – jeg er ikke vant med det, aldri blitt vant med det. Liker det ikke. Men jeg vet at gutten vår har det godt nå, ingen kan gjøre han noe, og han kommer hjem igjen om noen dager, freden skal atter senke seg. Livet jogger som kjent videre.

Vi fikk handlet en del i går. Mat, litt klær, magnetiske deksler til telefonene våre i bilene – digger det allerede. Vi fikk spist en bedre lunsj der borte, bare være oss to. Gå hånd i lanke og sullre rundt for oss selv. Det gjorde godt for oss begge.

Jeg velger å være så åpen om alt dette her fordi jeg føler at jeg greier å finne noen av ordene for det, hver dag mister noen en kjær. Kanskje disse ordene kanskje kan hjelpe noen en dag?!

Sorg er sorg – lik og ulikhetene er så mange uansett hvem man mister, intet tilfelle er likt, om det er menneske eller dyr man mister. Det er en sorg, og det er helt normalt at hode og hjerte krangler når sorgen slår en i bakken – det skjer de aller fleste av oss en eller annen gang i livet – men å forstå hva som skjer er ikke alltid like enkelt, derfor legger jeg til noen av følelsesbitene. Egoisme, realisme, hjerte og hode.

Hjertet føler, hodet tenker. Er de ikke på bølgelengde så blir det jo kaos. Når sorgen slår oss så er det oftest egoismen som først og kjappest får et grep. Alt «vi» vil savne, det kan lett ta overhånd når alt er over, og det kan ta en stund før ting lander og «vi» igjen kan fokusere på den som er borte. Hva som var og er best for den i alt sammen!

Jeg velger også å være så åpen om dette her fordi jeg aldri har vært det før, jeg er ikke kjent for å dele av følelsesregisteret på blogg. Det er veldig nytt for meg å dele det med andre enn den innerste sirkelen. Jeg har egentlig ikke behov for å skrive det av meg, jeg skravler og griner, men å dele av meg offentlig sitter lengre inne. Men kan noe av det hjelpe noen andre en dag, så deler jeg jo så gjerne.

Jeg er en veldig godt reflektert person, alltid vært nysgjerrig på hvordan man fungerer, takler og kommer videre. Jeg tok psykologi på skolen, og har tatt en del kurs utenom rett og slett fordi jeg ville lære om både meg og oss, hvordan vi kan reagere og hvordan vi ofte reagerer. Jeg vet veldig godt hvordan jeg fungerer, jeg har vært igjennom veldig veldig mye, mye andre heldigvis aldri får oppleve. Jeg sier heldigvis, og jeg mener det.

Når kaoset vårt innvendig er sortert, og til sist arkivert kan man igjen se klarere og bedre. Jeg blir ikke hverken redd eller usikker av å stå i min egen storm, men jeg er veldig var på meg selv. Vet jeg har mye i ryggsekken, så om en kan si det slik så følger jeg meg selv med en typ haukeblikk. Ingen er laget av stein, vi kan fort tro det når sekkene fylles, men ingen av oss vet når det av og til er nok. Når sekken er litt for full og må ryddes. Utløp er i grunn veldig viktig det.

Så for å få en helhet på bloggen, litt av alt så velger jeg også å dele alt dette, jeg er mye mer enn humor og tullball. Jeg er egentlig veldig dyp, jeg lar folk få komme rett innafor dørstokken for at de skal se at det bor mer her – men mest og best er humor.

Jeg liker og trives best med å løse ting med humor, men av og til da, så går ikke det. Men snart skal du få lese litt moro igjen, for jammen har det skjedd noe her, igjen… det var godt å flire litt nå – og jeg håper du kan le med meg når jeg har publisert neste innlegg. Men nå, nå skal vi UT å spise middag. Det er en stund siden

#sorg #hund #følelser #tanker #utfordring #blogg

Tiden for tilbakeblikk på uka igjen, og den uka som har vært har inneholdt både det ene og det andre. Når jeg tenker etter så var det nok en fin start på uka, men så gikk den rett ned i dass mot slutten av den, noe som og preger bloggen om dagen…

Ukens opptur: Denne uken som forrige kan jeg ikke komme utenom været, og et par fine møter her og der. Håper de kan og vil lede til veldig gode ting fremover. Krysser alle fingre.

Ukens nedtur: Uken startet med dårlig nytt på EU kontroll, som overraskende nok ble avløst av noe jeg kommer tilbake til – noe veldig herlig. Uka avsluttet med å ta farvel med vår beste venn og «mors partner in crime» hjertebarnet vårt.

Der kunne vel hele innlegget stoppet helt opp for dette veltet hele uka for vår del. Sjokket, vemodet og ikke minst egoismen fikk lov til å ta fullstendig overhånd og skygger over veldig mye som kunne vært både godt og bra, heldigvis er vi såpass reflekterte at vi greier å smile også selv om tårene sitter veldig løst. Livet må gå videre, og babyen vår har det godt. Men savnet er enormt, liten tvil om det. Likevel ligger det en glede der over alt vi fikk, og at vi er bestemte på at vi skal ha igjen en gutt av samme rase. Det blir mer boff på blogg, så fort det ligger til rette og ikke minst at det kan skje. Masse mer boff håper jeg det blir, noe som en del faktisk kjennetegner denne bloggen ved. He he. Koselig det

Les mer om det H E R og H E R og H E R..

Del 4 kommer bittelitt senere i dag 🙂

Ukens bok: Denne uken valgte jeg å lage et innlegg med 5 gode tips for deg å snuse på i ferietiden. Håper du kanskje kan finne en du kan like H E R =)

Stort mer er det ikke å si om akkurat den uken som nå er forbi – Men, jeg vil få takke DEG for all vennlig omtanke mot slutten av denne uken.

Tusen takk for alle hjerter, klemmer og medfølende tårer Alle meldinger, kommentarer både her og der, snap-er til alle døgnets tider. Det varmer å lese, og føle at flere er og blir like glad i pelsvennene sine som oss! Takk!

Del 4 av kasus sorg og savn kommer snart, men så, helt plutselig har jeg fått noe moro å skrive om igjen, mildt sakt kom det rett i fanget på meg i dag. Artig start på denne uka med andre ord.

#uke #savn #blogg