Det var den dagen feieren skulle komme til gards..

 Gjort et lite forsøk på noen ord med litt rim, med og i beste mening. Trenger kanskje ikke legge til at vi skulle få feieren på besøk i dag?! He he.. 

Her om dagen så fikk vi et brev,
ønsket vi feiing skulle brevet legges ved.
Enten på stigen eller på døra,
klart at vi det skulle gjøra.

I brevet sto det at fyren var klar fra klokka åtte,
var feiing ønska måtte stegan stå oppe.
Gemalen spratt opp klokka 07,
strømmen gikk rett etter.

Gemalen kom inn til frua si,
sa at her blei det stille når strømmen tok fri.
Frua på sin side humra for seg sjøl,
snudde på skrotten som var stiv og støl.

Klokka gikk og strømmen kom tilbake,
men ingen feier var å se oppå taket.
Vi kikka opp og kunne ingen se,
kunne det være at han hadde ramla ned?

Vi tuslet ut men ingen var å se,
vi hadde vel hørt-n om så skulle skje?
Men det var nå pussig når hele feltet skulle til pers,
at en mann med kost hadde gjemt seg så særs.

Klokka gikk og feieren var borte,
det er snart jul sa gemalen bortmed kottet.
Kanskje han kommer laus julekvelden av alle,
da er han sikkert sulten….(??..)

Med ett vi hørte bilen komme ned brøtte fra toppen,
to menn i uniform og kost klistret fast til kroppen.
Den ene føyk til naboen den andre kom til oss,
tok stegan fatt og spratt så opp og smilte ned til oss.

De kostet og de kostet det blei så fint og flott,
det tok ikke lange stunden før han var nede med et hopp.
Skrøyt av fyring skrøyt av ved alt var fryd og gammen,
vi nikket lurt og smilte pent visste nok alt sammen.

Fyring med ved det har vi gjort i alle alle år,
vi fyrer med tørt og lærte tidlig mange smarte råd.
Men lell så kan en aldri vite aldeles og helt sikkert,
så feieren er velkommen hit en følelse beriket.

Stegan vår den lånte han for neste nabohuset,
snekkeren der hadde tatt den med og naboen fløy rundt og suset.
Ville pipa bli hoppet over uten stegan klar for trinn,
å neida svarte vi kontant dem får låne stegan min.

Moralen i det hele er kurant og ganske grei,
når feieren vil komme så la den feie «over deg»
Det er så lite som skal til før ærendet blir no anna,
en feier vil deg vél og du bør ville det samma.

Med andre ord. Vil feieren komme en tur med kosten sin, så la den komme. He he he.

#feier #feiing #brannvesenet #dikt #humor #moral #blogg           

Noen savner vennen sin..

Noen ganger får frua en historie mellom ørene –
og da er det best å skrive den ned, før den forsvinner 😉

Hun småløp nedover brosteinsgaten. Det var en mørk høstkveld, puben hadde akkurat stengt og mylderet av mennesker var nå på vei mot det første og beste gatekjøkkenet i byen. Hun hadde banet seg vei mellom alle de smilende og glade pubgjestene som sto som sild i tønne ved utgangsdøren, og kommet seg ut før han hadde sett henne. Nå småløp hun nedover brosteinsgatene for å runde hjørnet i enden før han fikk sjansen til å se at hun også hadde vært der denne kvelden.

De hadde en lang forhistorie som gode venner, aldri mer enn gode venner. De beste. Men etter at han hadde funnet seg en kjæreste som ikke ville vite av henne, hadde hun skygget banen og latt dem få være i fred. Den siste tiden hadde hun gjentatte ganger mottatt anrop fra han på telefonen, hun hadde ikke svart noen av dem. Ville ikke svare. «Kjærester kommer og går, venner består» var et ordtak hun levde etter, ønsket ikke at noen som helst skulle kunne klemme seg imellom gode venner som bare var og ville forbli venner. Slike mennesker, av den typen som ikke ønsket hennes nærvær ønsket ikke hun heller å menge seg med – og da han hadde valgt å være med henne, hun som ikke tålte at han pratet med andre jenter i en trappeavsats engang følte hun, at han med det samtidig hadde valgt bort henne.

Hun kjente at hun ble irritert mens hun tenkte på det. Alt for mange ganger hadde dette skjedd, venner hun trodde var de beste venner som fantes – hadde valgt henne vekk ved å finne seg kjærester som ikke tolererte vennskap på kryss av kjønn. «Noe så dumt…hvorfor kan vi ikke alle være venner? Tror de at jeg er en mannetyv eller er de bare eiesyke?!. hun ble vàr av at hun sa det høyt, det var ennå langt igjen til hjørnet hun skulle rundt. Hun satte opp farten, neimen om hun ville risikere at han ropte etter henne og kreve svar. Hun hadde ingen svar å gi, hun ville bare ikke sette seg selv mellom to. Hvis ikke et vennskap kunne bestå selv om han fant seg en partner så kunne ikke vennskapet være så dypt som hun hadde trodd.

Hun hadde det da tross alt bedre alene, hun kunne fint gå på pub uten bestevennen sin – hun trengte ikke han for å ha det moro her i livet, han kunne bare kose seg med venninnen sin – hun brydde seg egentlig ikke, eller?! Jo, det var dumt. Veldig dumt.

Hun stoppet opp, snudde seg å så en gjeng stå å prate og flire i gaten. Hun kunne ikke annet enn å smile når hun så den ene sette seg på huk å late som om han var en gås. «Det kunne vært oss» tenkte hun mutt, snudde seg og skulle til å runde hjørnet med hele seg da hun så han. Han sto midt i veien hennes å smilte det vennlige smilet hun hadde savnet så lenge.

«Jeg velger deg…» sa han å ga henne en god klem.

Om det er noen «moral» med disse tankene som ble til en tekst, så må det være at: Ingen eier et annet menneske!

For ikke lenge siden ble verdensdagen for psykisk helse markert, å det var den dagen som endte opp i denne lille teksten her. Ga meg et tilbakeblikk til en svunnen ungdomstid, et lite minne. Jeg var ingen av karakterene i historien, jeg var en bekjent av dem begge. Refleksen som gikk på samme skole..

Uten å utbrodere noe mer, uten å mene noe – da alt, tross alt har sine grunner. Utfordrende eller ikke, så er vi alle som vi er – likevel velger jeg å legge til at tillit er verdt å jobbe med og for. For alle som måtte kjenne litt på det! Alle har vi godt av å snakke med andre mennesker enn de vi bor sammen med innimellom. Gode venner vokser ikke på trær uansett om det er han eller hun! Det går mot mørke kvelder nå, det går mot depresjonstid for mange..

Så jeg slo visst med ett sammen begge disse dagene på et vis. I morgen er det Refleksdagen, la oss være hverandres trygge refleks, ikke bare som en dinglende «dings» på yttertøyet. La oss ta vare på hverandre, og se hverandre i mørket, på flere måter…

#novelle #skriv #historie #kjæreste #samhold #venner #moral #blogg                   

Sommerdrøm..

I går leste jeg om en veldig fin konkurranse.

En konkurranse som Nina Cecilie har startet på sin blogg. Det er ikke ofte jeg melder meg på slike konkurranser, men denne virket både spennende, utfordrende og ikke minst morsom – så jeg «hiver» meg på denne, temaet er natur, og jeg velger da å prøve meg på et lite skriveri, en liten novelle rundt bildet jeg har tatt.

Historien kommer under bildet.

Siste skoledag før sommerferien var unnagjort. I en stue satt en mor og lyttet med et smil rundt munnen, hun hørte forsiktige trinn på vei ned trappen fra andre etasjen, små små steg som i det lengste unngikk å lage knirkelyder.

Ola og Kari var ute på utflukt. Moren hadde til påske fortalt dem, mens de laget snømann på engen nedenfor huset deres – at når hun var liten var det nesten det fineste med hele sommerferien når hun, den aller første første kvelden snek seg ut og løp barbent ned mot enga. Hun fortalte at hun slapp seg lydløst ned i det duggfriske gresset og bare kikket opp mot himmelen til hun nesten sovnet inn i en sommerdrøm, med en ellevill indre glede over å endelig ha fått sommerferie, og at den nesten skulle vare evig.

Ola og Kari hadde husket hva moren hadde fortalt dem, og de hadde gledet seg i flere dager til å snike seg ut denne kvelden. De hadde i hemmelighet laget en liste som de gjemte under sengen til Ola, på den hadde de krysset ut de siste skoledagene. En etter en, til de var der. De hadde ventet lenge etter at moren hadde lest ferdig nattaeventyret, ventet så lenge at de ikke kunne vente lenger, hadde de det ville de ha sovnet og med det gått glipp av denne muligheten. De hadde listet seg så forsiktig nedover trappene, selv om Kari såvidt hadde snublet litt i nattkjolen sin greide de å unngå at moren oppdaget dem. Lite visste de to små, at i et lite rom rett ved siden av satt en mor og smilte for seg selv i mørket.

Ola og Kari åpnet forsiktig døren, den knirket den også så de måtte være så forsiktige de bare kunne. Litt etter litt fikk de den opp, og det var nesten umulig å lukke den igjen så travelt de hadde det. Der ute hørte de småfuglene synge og det var nesten lyst, begge to ble stående helt stille å bare lytte til alt det nye der ute, glemte nesten døren men fikk den lukket bak seg. Så la de på sprang.

Da de nådde restene etter porten snublet Kari og falt så lang hun var. «Æsj» den dumme nattkjolen, den var da så lang. Hun løftet den opp og løp etter Ola som var nesten midt nede på engen, brått stoppet han opp og lot seg falle ned i gresset. Kari kom halsende etter, hun hadde grønske på halve kjolen og to renner under nesen, hun var to år yngre enn broren på 8. Hun kunne nesten ikke finne han igjen i alt gresset, men jo – der borte så hun luggen hans. Hun løp bort til han og slapp seg ned. Side ved side ble de liggende å kikke opp mot den blå himmelen, gresset var duggvått og engen var grønn og fin. «Mamma hadde rett» sa Ola, «dette var moro» Kari svarte han ikke da hun var alt for opptatt med å kikke og samle inntrykk. De ble liggende stille lenge å kikke opp mot himmelen mens de hørte fuglene synge.

Inne sto moren i vinduet og så på dem, de fine skoleungene hennes som hadde fått så lyst til å oppleve et av hennes kjæreste minner, hun ble varm i hjertet.

Morgenen etter gikk hun ned på enga med en nistekurv med mat og drikke på armen. Ungene hadde sovnet der nede på enga, heldigvis var det ikke kaldere ute enn at moren lot det skje – så fikk de da sin sommerdrøm tenkte hun stille..

#novelle #sommer #barndom #skrive

Da vifta kom til gards #2

Den første delen fra fredag kan du lese: H E R =))

…Et øyeblikk frua forfjamset så ut, vifta lå på bordet og gemalen sto bøyd.
Hva var det nå som krevde en skrue, og hvor lenge skulle frua stå der å beskue.

Den fokuserte gemal ei hørte fruas babbel, han var mer enn nok opptatt med skrimmel og skrammel. Fort som en vind gemal og vifte forsvant, de fløy på rommet inn så fort at de spant.

Med ett trodde frua at hun var byttet ut, med blekk og blader spredd.
Hvor skulle frua nå sove hen, hvor fant hun igjen sitt pledd?!

Men akk å nei så dum hun var hun burde bedre vite,
gemalen monterer sjelden dingser for at frua vekk skal vike.

Viften til tak ble heiset opp til trampeklapp og glede, ledninger mikset bryter fikset.
Lampen lyste også, og herlighet så godt det var at doningen den virket.

Frua har sovet veldig godt i flere lange netter, dette var unektelig et av livets desserter.
Etter lange dager varme og fine herr og fru kan puste ut fri for hetepine.

Kort fortalt. Vifta gjør jobben, og vel så det 😉 Kanskje litt vel mye faktisk?!
Gemalen har ymtet frempå at skrotten blir vel kald om natta?!
Får «stifte» fast dyna da kanskje? He he

#ikkesponset #takvifte #vifte #humor #kåseri #blogg

Da vifta kom til gards #1

Det var en varm dag i mai hvor herr og fru fikk en idé, en vifte i taket på soverommet nå i varmen – hvor godt er vel det? Frua bestilte, gemalen fornøyd. Men det drøyde en stund før vifta var fortøyd.

En like varm dag litt ut i juni så ringte det en kar, han hadde vifta i bilen, og han var klar – men ringte fordi han ute i bushen var?! Frua geleidet bud og vifte hjem, det var ikke langt unna at budet fikk en klem.

Med vifta inne på gulvet på gemalen frua skrek, hun skjønte fort og gæli at her var hun et nek. Å sette sammen dingser svekker hennes renommé, men hun kan gjøre klart for gemalen sin, å sette rosa strek.

Gemalen på sin side han tenkte så det knaket, i huset deres der de bor er det ikke bare å finne taket. Huset har et anlegg så skjult som bare det, med lampe der fra før av så tenkte han på det.

Gemalen til denne frua er ikke gjenglemt i noen skuff, han tenker høyt og lenge, til løsningen sier poff. Han er en ekte Solan så lur som bare det, og når ideen kommer frem da er det tid og sted.

Det blir en ekstra bryter ny dings å holde rede på, men det må frua godta om hun takvifte skal få. Det blir så bra som det får blitt det er hun sikker på, når gemalen drillen finner hun lister seg vekk på tå.

Hun gjorde klart som best hun kunne, merket alle morsmål godt med tusj. Så gikk hun ut til Ludvik?en ga gutten sin en dusj. Inne hørtes lyder fra en gemal med skruer og drill, hun fliret litt der for seg selv gemalen er så snill.

De målte opp i taket der hvor viften skal få henge, det hele gikk så nøye for den skal ikke henge å slenge. Litt misfornøyd gemalen var på muttere og skruer. Et fornuftig petimeter det er så fint å ha, gemalen skrur og babler høyt og han er like glad.

Hvordan det hele går og blir det skal du nok få lese, går dette bra går allting godt er fraser du vil lese. Mens frua skriver dette er gutta bløte av svette, hun setter seg helt stille ned imens hun skriver dette.

Montering test og flere ord det kommer altså senere, for vifta skal få kjørt seg godt og kvadet kanskje penere. Håper du likte fruas rim og at jeg glede ga deg. Neste del du lese får når vifta har fått kjørt seg.

….og kanskje vi også? Kanskje vi blåser bort?!

#ikkesponset #takvifte #vifte #westinghouse #dikt #rim #humor #ironi #blogg          

Trost på slektstreff..

Et smått humoristisk og kreativt fortalt kåseri, om natten i brøttet.

Mobilbilde av utsikten på kveldstur.

I natt tror jeg det var slektstreff for Trosten i hagen her. Når temperaturen hadde sunket såpass at det gikk an å finne dyne og pute – kroe seg ordentlig godt til med knollen på puta – få litt dyne her og der og slippe pusten godt ut så.. «skviiiiiiik»

«Å ær dætta forno» brummet det fra gemalen, han hadde stappet hele det nusselige hodet sitt godt nedi puta – så det var såvidt frua hørte noe fra all bomull. Hun rakk ikke svare før det pep til igjen. Det ble et salig leven ute i hagen. Gemalen reiste seg opp å kikket ut «trosten» konstanterte han før hodet vant veien tilbake til bomullens paradis.

Gemalen sovnet ganske fort, han gjør gjerne det han. Han trenger bare en bekreftelse på at han kan sove – og knips så sover han. Heldige mann. Frua ble liggende å høre på fuglene, det er nå ganske koselig og da – og fantasien løper fort løpsk i knollen på frua.

 Hun innbilte seg fort denne historien her:

Det var Trostir og Trostar som var bedt til en favoritt hage på Jevnaker til slektstreff. Datoen var bestemt lenge før snøen hadde gått, sent på kvelden den 1 juni var datoen som passet aller best – da hadde de noen gode dager med samling av mark for å møte til felles spleiselag og ditto buffe.

Men selv om de var veldig godt forberedt så var som vanlig Trostir sent ute. Det hadde vært en lang dag med sanking av de siste godsakene til buffeen, hun hadde satt sin lit til å komme med mest mat av dem alle – og det hadde vært en varm og tung jobb å sanke alt sammen. Så svett i fjærene som hun var, hadde hun brukt litt ekstra tid i en vannspreder litt bortenfor møteplassen, den danset frem og tilbake, så hun hadde et svare strev med å følge etter vannstrålene.

Trostar sto å tråkket urolig på en grein, alltid var frua sen når de skulle noe – og endelig skulle han få møte igjen Troster å få pratet litt ut om den flekken på en plen nedi her, som han anså for sin.

Endelig kunne de fly avsted, med fullt av mark i nebbene og en fjærveske dinglende på høyre vinge flakset de fra treet og ned i hagen til Jernbanefrua og gemalen. Det var allerede et godt oppmøte av familien Trosters, dette skulle vel bli moro.

At timene flyr fort i festlig lag er vel noe vi alle sammen kan skrive under på, og denne natten var intet unntak. De skålet i både rød og hvit vin som en nabo i nærheten hadde glemt igjen i noen glass ute – og damene ble mer og mer flirete og fnisete. Dette var snasne og helt ukjente saker å leske seg med må vite. (Ironi)

I andre enden av plenen hadde karene samlet seg for lav koseprat om jordsmonn, tørke og mark langt nedi. Nattens timer fløya avsted, og når karene syntes at kvinnfolka hadde kaklet nok anså de at det var på tide å bryte opp. Når damene hadde strakt samtalen over i hvilket merke fjær som isolerer og glinser mest – da var det på høy tid. Lite visste karene om den «jobben» som lå foran, damene ville så visst ikke bryte opp og hjem til egen pinne, det var lenge siden de hadde kunnet møtes for en så god og givende prat på nyklipt danseplass.

Karene måtte etter hvert heve stemmene – hver og en til sin make, og etter et kvarters tid hadde de nådd frem til sine. De ble enige om å møtes igjen om ikke så lenge, det lå an til flere fine og gode dager, og netter – så dette lovte karene kunne gjentas om veldig kort tid. Hurra kaklet alle damene, så gjensto de tre kvarterene det gjerne tar å avslutte samtaler og ta farvel med klemmer og all latter som hører med. Frua lå inne å hørte på alt sammen, og med et «flasssssjjjj» ble det helt stille.

Frua humret og tenkte for seg selv, hvis Trostar nå trodde at det ble natta og søvn sånn med en gang, så tenkte han nok feil, for nå skulle vel Trostir fortelle Trostar om hele kvelden – før de sovnet i fjærhaugen. Men allerede før frua og gemalen var på beina igjen så var Trostar i hagen for å rydde opp etter nattens kalas. Han sukket tungt, disse damene hadde lagt igjen sjal og pynteskjerf oooover alt. Men de var nå gode å ha også da tenkte han, god og mett etter nattens buffe som han var enda 😉

#trost #trosten #fugl #slektstreff #humor #kåseri #fortelling #ironi #blogg            

Lørdagens brått synlige..

Frua kåserer selv.

Det var en herlig morgen. Fuglene sang så lystig der de danset fra tre til tre, solen skinte og det fantes ikke en eneste sky på himmelen. Frua tenkte for seg selv at dette skulle virkelig bli en god dag. En dag helt utenfor husvask og andre kjedeligheter. Her skulle det nytes sol i lange baner.

Hun slapp ut hunden, men Ludvik virket egentlig ikke så lysten på å tasse ut i dag. Frua forsto ikke helt hvorfor, men lukket døren og gjorde seg ferdig med sine morgenrutiner mens hun nynnet en liten trall. Hun var dog ørlite lemster etter morgenens akrobatikk. Les mer om det H E R =))

Men det var ikke verre enn at hun fikk gjort det hun mente, fylte kaffekoppen sin og ruslet ut. Fant frem puter og rigget seg godt til.. Brått ble hun nærmest vippet av pinnen da det kom en saftig vindkule fra ukjent sted. «Jasså, er det en sånn dag» mumlet hun, ryddet vekk alle løse gjenstander – og hentet den tykke boblejakka hun trodde hun trygt kunne henge vekk forleden dag. Satte seg godt tilrette igjen bare for å nærmest bli tilsidesatt av en ny vindkule.

Hun så utover og la merke til at det var skum på fjorden. «Javel ja, det er såpass» hun skjønte med ett at her nyttet det ikke å sette seg til med bok, det ville bli et irritasjonsmoment uten like å holde sidene i ro. Nei hun måtte nok finne på noe helt annet, men hva visste hun ikke riktig. Hun var penset inn på leselørdag i solen, mens gemalen var på arbeid. Nå hadde hun to valg sånn hun så det. Enten gå inn å lese, eller finne på noe annet ute.

Å gå inn var aldri et alternativ for frua, var det vær så befant frua seg gjerne midt i det. Hun satte seg ytterst sjelden inne med mindre det regnet eller snødde, og det var jo sol. Tenk om disse dagene var den fine våren de skulle få det året?! Tenk om resten ville bli grått og regn?! Da skulle ikke vind ødelegge dagen tenkte hun mens hun dro hetten ned over ørene. Hun passet godt på ørene sine, hadde slitt nok med de gjennom årene, så en ny betennelse var aldri å foretrekke.

Hun brukte noen minutter for å finne på noe å gjøre, så seg litt rundt – og hun behøvde ikke se langt for å finne et ærend.

Hva hun / jeg fant på?! Det kan du lese om senere 😉

Opp og hopp, i en fei..

Jeg er ikke spesielt fan av å møte fastende hos legen. Det er både noe med friheten til å nyte sine rolige morgenrutiner, kaffekoppen min og frokosten. Med det er jeg da en av dem som ha dårlig tid når jeg skal møte fastende. Da liker jeg overhodet ikke ha så god tid at jeg rekker å glemme meg vekk, men prøv å fortell det til kroppen min da. All ære til deg som får inn noe fornuft der.

Klokka ringer da ikke før jeg bare har tiden og veien, men det er akkurat den dagen kroppen bare streiker helt. Den vil ikke være med på noe hardkjør, isteden reklamerer den høylydt for generalstreik hvor nesten alle er tatt ut samtidig. Kjære veeeene.

Ikke vil den opp av senga, og hvert fall ikke få klær på seg. Jeg sukker og freser så stille jeg kan. Bryter stokk stive bein opp i hvert sitt buksebein. Sokkene kommer etterhvert på, sammen med noen fraser som ikke passer seg her. Jeg høres ut som ei illsint katte når jeg krangler beina opp til knea for å få på tøystykkene. Tøystykkene med strikk for pokker.

Skuldrene og nakken er helt dust som ikke ønsker at frua hverken skal snu på hue eller løfte armene. Så… fortell meg da kropp, hvordan vi sammen skal få på oss genseren, klokka går… Jeg halser genseren over hodet og prøver febrilsk å finne frem til hullene armene mine for lengst, burde ha vært igjennom.

Til slutt er det bare en passe tykk jakke som skal utenpå meg, og selvfølgelig er det ene ermet inni jakka, klokka går, gemalen står å humrer ved utgangsdøra – han er ferdig påkledd. Jeg får vrengt av meg [email protected]&*#%et fått ermet ut av – ermet, regelrett stapper ene armen inni, kjører på til det butter og hiver jakka rundt, satser på at jeg treffer den andre inngangen til arm.

Noen minutter forsinka går jeg nesten på snørra ned trappa fordi jeg ikke rakk å knyte lissene, det gjør jeg foresten aldri. De har dobbeltknuter så jeg skal slippe det der – takker meg selv mumlende, for at jeg ikke gadd å knyte den igjen etter kveldsturen i går kveld. På stive pinner prøver jeg å ta en lett jogg mot bilen gemalen har startet opp – alt er klart for lege og videre tur til svigermor. Det er bare det at hverken kneet, hoftene (og jeg) egentlig ikke vil noe av det enda.

Jeg nærmest velter inn i bilen, får alle kroppsdeler innafor så jeg får igjen bildøra og begynner å krangle med «sælan» Jeg tror jeg sier det, men gemalen skvetter når jeg kakler «kjørrrr»

…det er ikke det en gang, det var spådd variert sol og skyer, men foreløpig har vi fått grått og trist. Men i været er gemalen og frua på vei til legekontoret. Der er vi aldri alene, der sitter det syke mennesker – dette er da ikke noe blivende sted sier jeg til gemalen som flirer i retur. Både høy og svak summing fra medsammensvorne høres, idet jeg bryter meg ned på første og beste pinnestol. Får akkurat igjen pusten før damen fra lab’en ljomer ut mitt navn. Et lite stikk seinere (?!) er det å stavre seg tilbake til pinnestolen for å vente. Vente vente.

Når det blir min tur er jeg så stiv etter den lille seansen der hjemme, at jeg på et tidspunkt vurderer å spørre – om de ikke tilfeldigvis har en sånn liten sekketralle et sted?! Føles unektelig mye enklere ut å få meg inn på kontoret via den, enn at jeg skal prøve å klore meg inn selv før det er tid for neste pasient.

Men jeg kommer meg inn, gjør jo alltid det. Og etter en liten prat – om ditt og datt er jeg på god vei ut igjen, du kan nesten tenke deg at jeg snudde i døra, så får du en helhetlig og fin historie. For så lang tid kan det nemlig ta, når jeg er i mitt ess.

Derifra er det å betale på «automata» før vi nikker morna mot det øvrige klientell, hvorpå den ene voksne pene ungdommen tror jeg er mammaen hans og roper maaaaammaaaaaa når jeg finner døra ut. Ut i frisk luft, ut til bilen. Ut til. Pokker….jeg tok ikke med kaffe. Halvannen time til minst uten kaffe?! Mat?!

«Herr gemal, vi må stoppe et sted. Frua må fylles på» vi stopper, fanger frokost, herlige nysmurte baguetter med ost og skinke 🙂 Rakk ikke ta bilde, var så sulten 😉 Og mens jeg surra rundt meg selv hjemme hadde gemalen traktet kaffe, tatt med både termos og kopper. Herlige fred – dette gjorde dagen sin.

Og nå venter svigermor på oss. «Kjørrr»

(Håper du leste det i en humoristisk tone, det var i så fall deg vel unt) 🙂 Nå mangler det bare at jeg er som en geléklump når vi kommer frem. Det hadde likna seg.

Oppdatering tirsdag ettermiddag: Nå skinner sola, geleklumpen har greid seg veldig veldig bra – med begynner nok å bli en liten smule sliten nå 😉 Bedre oppdatering kommer seinere i kveld.

#humor #ironi #skriver #kåseri

En søndag i brøtte..

(Frua kåserer selv 😉)

Det nærmet seg sakte men sikkert kvelden, gemalen holdt ennå på med sine prosjekter over garasjen, modelljernbane, fjell, trær. Han hadde kommet ned for en pause nå og da – for å fortelle frua hvordan det og det prosjektet sakte men sikkert tok form, hvordan noe annet utviklet seg mens det første tørket. Det var mange prosjekter der oppe, og det ble så fint og bra alt sammen. Hun var ikke den som stoppet gemalen sin.

Hun selv hadde sittet ute på terrassen hele dagen, kost seg med kaffe, sukkererter og en god roman. En bok hun gledet seg til å fortelle andre om, en lærerik bok om hun fikk si det selv. En bok med en dyp handling – om å leve. Bestemme over eget liv, leve med sine hindringer, hvordan takle andre sine hindringer mens en prøver å holde tritt med seg og sitt. Alt sammen flettet sammen i en historie langs slitne veier i USA. En bok til ettertanke.

Hun leste og la den fra seg, leste mer – ny pause. Måtte fordøye, flire, tenke. Mens hun leste videre i denne sterke boken kunne hun ikke unngå å tenke «håper jeg slipper å oppleve dette enda nærmere» de hadde vært vitner til noe liknende begge to. Både hun og gemalen hadde vært igjennom veldig mye av det, fra utsiden. Nuvel, omtalen av boken skulle hun skrive senere. Alt til sin tid.

Mens kvelden sakte listet seg innpå, og kastet skygger over deler av terrassen kom gemalen litt etter litt nærmere målene for prosjektene, og hun leste seg stadig videre mot den andre permen. Mens hun satt der i kveldingen var hun glad for å ennå høre snøen smelte over hodet hennes. «Drypp drypp drypp. Skvalaralarala.. Stopp. Drypp drypp.»

I skogen rett ved hørte hun skogdua, og over den var solen sakte på vei ned.

Dagen hadde vært god og fin, selv om de hadde vært adskilt store deler av den så hadde de begge hatt en strålende dag. Gemalen kunne med god samvittighet kose seg med sin store hobby mens hun koste seg med en av sine.

De var ikke et par som til stadighet måtte sitte sammen hele tiden. Å være på samme tomt var godt nok i blandt. Frua fikk ikke lest en eneste side i boken sin hvis de satt sammen, og gemalen hadde jo da heller ikke fått jobbet med sitt. Til middag hadde de stekt seg noen karbonader og egg på brødblingser, ingen av dem ville ta opp tid ved å lage en stor søndagsmiddag akkurat denne søndagen i gemalens langfri fra jobb. De hadde som vanlig sett en episode fra en av deres favoritt sit-kom mens de spiste. Så hadde de samtaler lett over en kaffekopp før han igjen fant sine prosjekter, og hun fant boken.

Når kvelden kom for alvor – og det var på tide å trekke inn ville samtalene flyte lett. Det visste de like godt begge to.

Da ville de begge fortelle lystig og ivrig om sin dag, selv om det bare hadde vært noen meter og en vegg mellom dem.

Gemalen ville fortelle med en iver godt ivaretatt siden barndommen. Han ville vise bilder tatt med mobiltelefonen, og gestikulere med armer og ben. Frua ville smile, lytte, se og svare. Kose seg med entusiasmen, gleden i tonefallet, og ikke minst rose hvor flink han var. Han lagde det aller aller meste av scenene selv, fra bunnen av. Noe hun i sitt stille sinn visste utmerket godt at hun ikke hadde hatt tålmodighet til.

Etter en passe lang stund ville det bli hennes tid for å prate, litt om boken hun leste, hvor mange puser hun og Ludvik hadde sett – hvem de hadde hilst på. Da var det gemalen som villig ville høre, komme med en kommentar eller to.

Så ville de smile til hverandre slik de alltid gjorde. Det var slik de var, slik de fungerte. Hver for seg, og sammen ❤

Med ett var solen gått ned, dagen var blitt til kveld. Gemalen kom ned fra rommet over garasjen, og han begynte å fortelle nesten før han rundet hjørnet på terrassen der jeg satt. Armer og bein gikk over alt som trommestikker. Han var såre fornøyd med alt han hadde fått ut av dagen, så var det hennes tur – fortsatt med nesen i boka. Fortsatt ikke helt klar for å legge den fra seg. Men det begynte å bli kjølig – de måtte trekke inn. Og der fortsatte praten – til de smilte blidt til hverandre. Det var slik de var, sammen ❤

Forutsigbart var det kanskje, såpass at frua begynte å skrive lenge før det faktisk skjedde. En trygghet i å vite hvordan tingene er, og hvordan kvelden ville bli.

Snart ville det være tid for å gå en passe lang tur med Ludvik, før kvelden stille gikk over i natt. En god natt ville det nok bli, etter en fin dag.

De ville klemme og susse hverandre en riktig god natt, denne som alle andre. Gikk aldri til ro i uenighet, aldri ro uten gode ord. Aldri sovne uten de tre kjærligste ord som fantes 💕

#skrive #kåseri

Det var den dagen..

Kåseri om torsdagens start.

Det var skjærtorsdag i huset, og den dagen svigermor skulle komma på trammen. Frua hadde som vanlig svinset rundt seg selv i noen dager, med ønske om å slippe husarbeid mens familiens eldste inntok hjemmet. Den biten så ut til å gå helt etter planen. Helt til…

Nå visste ikke frua lengre, om dette var den skjærende gode torsdagen, eller den skjærende dumme dagen. Dagen var enda for ung til å gjøre opp status.

Noen litt småhektiske dager hadde det vært førut, da malamuten brått ble litt pjusk, men frua var nå optimist på den fronten – trodde at det skulle gå over alle mulige forventninger. Litt stell av sår, og noen medisiner så ut til å begynne å jobbe. Nå skulle da også «bæssmor» komme. Så alt dette her trodde frua skulle gå finfint.

Verre var det vel med gemalen, som kvelden før kom hjem bærende på en del småhosting og nys?!

Skulle dette velte hele påsken?!

Frua så med ett for seg noen dager mer hektiske enn noen andre, sammen med svigermor, pleie av hund – og nå en gemal med hyppige nyse og hostekuler.

Dette kunne rett og slett bli en interessant påskehelg tenkte frua, dette kunne rett og slett bli alt mulig – det kunne nesten gå bra, eller den veien høna sparker 😉

Åsså «Mannesyken» da, den verste av dem alle. Den man helst ikke vil ha i hus, under noen omstendigheter. Frua måtte flire. Det var på alle mulige måter godt ment. Men helt sikker var hun ikke.

Især ikke da hun hadde vasket over alle kjøkken frontene, og endelig dro ut proppen å så seg fornøyd og ferdig. Da samlet gemalen sammen en del plast. Deriblant noen angivelig tomme flasker, med essens til sodastream’en. Det han hadde slurvet med siste gangen han lagde brus var – å sette på korkene………..

Så da han grabbet tak i dem i full fart, for å slenge dem i plastsekken – så var med ett kjøkkenet, fra front til gulv forvandlet til et uvasket og fraflyttet slakteri. Alt som hørtes var lyden av plastkorker som kunne fly!

Akkurat da forsvant fliret til frua. Hun satte bare proppen tilbake i vasken, og satte på krana.. Hun forble taus i dette øyeblikket.

Bjørnene var allerede på tur ut vinterdvale, nå hadde frua mest lyst til å krabbe inn – og overta det lunkne hiet.

Det var bare torsdag, og det var lenge igjen av den. Hun håpte i det lengste, der hun vasket videre – at det bare var noen få utagerende nys..

Fortsettelse følger…. 😉

To be continued…

#påske #humor #ironi #kåseri