Et skjerf, og en stillongs til last og glede…

God kveld der ute 🙂

 

Kvelden har nådd oss, det har snøen også. Kulda har allerede vært her en stund.

 

Gemalen har flydd rundt seg sjøl igjennom kvelden. Han (eller jeg, eller mest begge to) har pakka bag?en sin for hæljetur med a svigermor på fjellet… Sokker, snøbukse, stillongs, tjukke gensere, hansker. «Stillongs…..stillongs?! Hvor f*** er den?»

 

Det er bortimot det samme hver gang en av oss, eller begge skal forflytte oss et stykke for noen dager.

 

Leite da, klesskapet, klesrommet, vaskerommet. Nix. Gangen. Et eller annet sted ga jeg opp litt og satte meg i sofaen, «pokker» hørte jeg fra gangen.

 

«Kom å hjælp meg»

ja kjære.

«Hjælp meg å holde opp lokket på kista»

 

(Vi har en veldig gammel kiste i gangen som vi har yttertøy oppi)

 

Jeg gikk bort og tok i det løse lokket, sto helt stille mens han fortsatt holdt i lokket, og leita som en idiot med en hånd.

 

«Jeg ser jo for pokker ittno» kom det fra kista.

nei kjære, det er mørkt nedi der vet du….

 

«Lommelykt. Hvor er den….?» Jeg ble stående taus og urørlig å holde i lokket – mens gemalen leita etter lommelykta. Han fant den som er tom for batterier. . .

Mens han fortsatte å leite etter den andre lommelykta, den hvor pæra og eller batteriene ikke har, gått begynte jeg å kjede meg litt der jeg fortsatt sto å holdt i lokket. Så jeg begynte å kikke nedi der sjøl også da. Å der fant jeg en gammel skatt. Et skjerf. Et skjerf jeg fikk for mange år siden. Et av de gode gamle, som klør – men som man ikke har hjerte til å kaste vettu, akkurat, et av de der.

Hunden lå pent ved siden av meg, og da fikk jeg det for meg at kanskje han kledde skjerf?!

Ludvik ser ikke heeelt enig ut der han står. Men går å tar seg en skvett vann – slipper like så godt enden av skjerfet oppi bollen. Kanskje det hjalp?!

Nehei. Kanskje ikke så vant med å gå med skjerf. Men vi får ta en tur ut da, så kanskje han skjønner at skjerf om vinteren, når det er kaldt ER bra….?!

Nei nei. Skulle nå bare sjekke da. Han kunne fått overta det om han ville. Jeg liker ikke skjerf som klør jeg så….

 

Bag?en til gemalen havnet ut i bilen mens Ludvik og jeg testet skjerf situasjonen ute….. Uten stillongsen.

 

 

Jernbanefrua…

som sikker finner den så fort han har reist 😉

#humor #selvironi

 

Møtes bare til sorg…

God kveld 🙂
Som overskriften sier, er det ikke rart?!

Jeg burde egentlig vært for ung til å skrive dette her, men dessverre ikke. De siste årene har det vært veldig mange begravelser og bisettelser. Fler og fler. Livets gang. Et eller annet sted på livets vei blir det flere begravelser enn bryllup og eller annen moro.

I dag er jeg glad for å ha møtt igjen over 30 tidligere jernbanekollegaer, og mange gode klemmer har jeg fått (mmmm)…..

Både før og etter seremoniene blir man, som hver gang man møtes på den måten stående å skravle. Før seremonien snakker man gjerne litt om «ja så er vi her igjen» og litt generelt om og rundt, minner, tanker og ja generelt. Etter seremonien derimot så snakker man om at det var en fin seremoni, litt om og rundt talen, eller talene. Prater løst og fast – før man går over på litt mer privat prat.

Praten glir sakte over i hva man gjør om dagene, hvordan det går på jobb osv – så. Det er der det til slutt kommer, at kanskje man kunne møttes under litt hyggeligere tilstelninger også?! Den ene og andre bor jo faktisk ikke så langt unna, og ja, klart en kan stikke innom på en kaffe når en er på den kanten…?! Klart det. Vi prater med entusiasme over hvor koselig det hadde vært.

Hvordan hadde det da vært, om man faktisk gjorde det en gang?! Dette går fort begge veier altså. Har ikke vært de flinkeste til å tenke over hvem som bor hvor når vi er ute og farter vi heller. Og da gjerne med en misjon som igjen tar lengre eller kortere tid enn forventa – så man fort fort finner på noe annet i tillegg. Det passer jo liksom aldri. . .

Men det festlige ved det da – og poenget. Veldig mange sier det, men de fleste, inkludert dem selv veit at det neppe blir noe av 😉 så går det en lang eller kort stund, til det på ny er en seremoni på trappene. Og man møtes igjen med et «hei, ja så er vi her igjen da» høflighetsfraser assss 😉

En verdig stund…

Heisann 🙂

Da er vi hjemme igjen etter en verdig seremoni, en fin ramme og godt oppmøte satte et slags sluttpunkt for et alt for kort, men godt liv 🙂

Men å komme seg ut døra på mårran i dag var litt av et kunststykke. Jeg fatter ikke at det går an…

Ordna med alt vi skulle ha på oss i går, fant det frem for flere dager siden. Vel og bra alt sammen, men da jeg først hadde kommet meg så langt at jeg skulle kle på meg, så fant jeg ut at jeg skulle ha noe helt annet (?) jeg mener, hvorfor det?! Hvorfor skulle jeg tukle til den allerede innskrenka tida, på å finne noe annet – så lenge jeg var enig med meg sjøl i går?!

Det blei både en og to runder inne på klesrommet, prøving og feiling. 10 minutter igjen. Prøve, 8 minutter rive av seg. 6 minutter før avreise var et nytt plagg på. 4,5 minutter seinere hang det i skapet igjen. 2 minutter før avreise var jeg tilbake til start og sto med hårføner?n på badet…

Vi rakk avreise tida vi hadde satt oss – og dukket opp hele 70 minutter for tidlig (bedre å være for tidlig enn for sein) nå er jeg faktisk veldig glad for det. For hadde jeg hatt en halvtime lengre tid hjemme, er det ikke godt å vite hva jeg hadde hatt på meg 😉

Sola skinte fra klar himmel. Det var et så fint vintervær. Helt til vi skulle hjem. Da snødde det, og det gjør det enda. Gemalen reiser til fjells med a svigermor i mårra tidlig – en morsom hælj med måking av hyttetak ligger foran dem, blir en slags dugnad med flere oppå der. Blir nok veldig trivelig. Hunden og jeg blir hjemme – og nå krysser jeg alle labber for at han i vanvare tar med seg trysilskuffa.

(For da slipper jeg jo å måke. Ha ha, neida)

Jernbanefrua….

som lengter til våren..

#humor #selvironi

 

Morgenstund er tull i grunn..

God morgen der ute 🙂

Overskriften var vel ikke helt identisk med realiteten, veldig glad for alle dager som starter greit. Når februar startet, så tok jeg et bilde av kalenderen vi har. Som ihuga Aukrust fan har vi denne kalenderen hvert år, og akkurat kjennes tekst og bilde for februar måned akkurat litt sånn ut. Så trøtte er vi, foreløpig denne torsdagen.

Litt kaffe nå, så blir det bra. Vi skal som jeg nevnte i går kveld avgårde i bisettelse i dag, til en tidligere kollega av oss. Det er nå bare sånt som hører med innimellom. En større del av livet jo eldre man blir føles det ut som. Er nok riktig også.

Men med det blir det litt stille fra denne kanten denne formiddagen.

Håper du har en fin morgen, lag deg en fin dag så lenge 🙂

Jernbanefrua..

– som venter på at kaffetrakteren skal gjøre jobben.

#humor

Nattameldinger…

God kveld der ute, håper den har vært god 🙂

 

Kvelden har kommet her også, og etter en fin dag skal vi nå falle til ro, som det så fint heter.

 

Hvis du leste mitt tidligere innlegg i kveld, så hold på hatten, i kveld sa nemlig gemalen at han kunne gå kveldsrunden med hunden, alene. Det er sånne småting vi gjør for hverandre for å avlaste. Nå var akkurat dette her en bjørnetjeneste da.

 

Men jeg aner hvorfor. Vi skal avgårde i en av de eventene som er av den mindre koselige sorten i morgen. Jernbanefamilien her i landet har mistet minst ett av sine medlemmer i løpet av januar. Og i morgen er det duket for den såre avskjedens time. I den forbindelse har jeg vasket dressbuksa hans, og sto å småkranglet litt med pressen før oppheng.

 

Sånne småting som det der pleier ikke akkurat å foregå i det stille hos oss. Når det er et eller annet som ikke helt vil seg, så prater vi rett og slett litt høyt med oss sjøl. Gemalen pleier som regel å henge opp buksene sine med press sjøl, han er best på det – rett og slett. Men jeg gir meg ikke så lett, så han gikk avgårde med et glis – mens jeg sto igjen med buksa. Det gikk til slutt 😉

 

Mens jeg sto der og tukla med gylfen og pressen kom jeg til å tenke to tiår tilbake. Den gangen vi pleide å sende natta sms?er til kjæreste og venner.

 

Man hadde da sendt sms?er til hverandre nesten hele kvelden, gjerne etter å ha tilbragt ettermiddagene sammen. Når natta nærmet seg var det nesten så man ikke fikk sove, før den siste meldinga tikket inn.

 

Små strek bamser, stjerner eller hjerter. Det var tider det. På vår Ericsson telefon, med plast plate deksel malt med neglelakk over tastene, eller Nokia for den del. Jeg hadde begge deler. Det var riktignok ikke min første mobiltelefon, men en helt annen tid.

 

Uansett, jeg kom til å tenke på ett, av alle de søte diktene vi pleide å sende hverandre. Så jeg avslutter en fin blogg dag med det, og håper du får en god natt 🙂

 

«Dyna på, sove nå. La tankene hvile, og munnen smile. Føl nattens ro, la drømmene gro. Jeg hvisker til deg – god natt fra meg..»

 

#sms

 

Til bloggen vettu…

Heisann 🙂

Det er vel ikke akkurat noe nytt, at vi aktive bloggere muligens er noe for oss selv. Muligens er her en form for å uttrykke at det selvfølgelig ikke gjelder alle. Men jeg tror jeg skriver for flere..

Vi har altså en hund, og den trenger noen gode turer. Selv om han også har sitt å slite med, så går vi selvfølgelig turer. Jeg har alltid vært glad i å gå, gemalen er vel på lære stadiet der enda. Det å gå en tur har liksom ingen misjon. Man går, fra huset opp – i skauen eller langsmed jordene eller – ja. Fra A til et B, en runde med et mål på måfå, og hjem igjen. Det durer ikke, det blir ikke til noe – man bare går! Ok. Men han blir med, når ikke kveldsturen kolliderer med turnus og eller hvile – så blir han med.

Når han blir med så tar han gjerne båndet til hunden, da har han noe i fingrene – så på den måten har turen en slags misjon likevel, og jeg er da den som er med. På disse turene er jeg ikke bare med, jeg har med meg kameraet. Jeg liker å fotografere, det synes kanskje ikke så godt på bloggen enda – men jeg liker altså å fotografere. Veldig mye faktisk. Litt mer enn gemalen setter pris på, og jeg flirer.

Vi kler på oss den aktuelle habitt for tur i vinterskrud, og med kameraet i lomma trasker vi avgårde på broddene våre. «Klikreklakk, klitreklakk, klitreklakk. Klakk, klakk, klakk» Stille. Stille…. Stille……….

Gemalen snur seg, og et godt stykke bak står jeg. Gjerne på hue over et eller annet. Det stønnes der fremme – og jeg gliser. Mister fokuset, fotfestet og står på kne og ler. Noe dere selvfølgelig ikke forstår uten å ha sett gemalens ansiktsuttrykk. Jeg kjenner det alt for godt. Der han står med armene hengende rett ned og båndet i ene handa, en ørliten knekk og svai i rygg og knær. En litt for stor, knallrød lue – som bare er sluppet løst ned på hodet. En stor svart boblejakke, av den typen som er lite ergonomisk vennligstilt – og med lommene fulle av knall rosa hundeposer. (Veit jo aldri..) Og høyskafta vinterstøvler…..med brodder.

Det var nå det, men ansiktsuttrykket er noe helt for seg sjøl. Det tilsier noe sånt som «kjære vene, skal vi nå stå her hele kvelden, hva er det hu holder på med, skulle vi ikke gå tur?!»

– jeg gjør meg ferdig med mitt, og småtripper etter. Like før jeg har tatt dem igjen snur han seg, og begynner så smått å gå videre. Mens jeg kommer meg opp på siden av gutta krutt gliser jeg, mens jeg ser jeg på han og sier:

«Må jo ta bilder til bloggen vettu»

En halvveis oppgitt mine kommer til syne et stykke under topplua. – Ja du måtte vel det du. . . Etterfulgt av et glis, du var nå søt der du tryna da.

Så flirer vi litt, klitreklakker videre mens vi småskravler løst og fast om småting. Helt til han ikke får svar, stopper opp, snur seg – og der, et stykke bak står jeg igjen på hue over noe jeg tror kan egne seg på minnekortet.

I kveld er det på?n igjen.. Og vet dere – jeg tror ikke jeg er den eneste 🙂 eller hva?

#blogg #humor #tur

 

Utdanka særklasse…

Heisann 🙂

Ikke alle innlegg kan være like morsomme, eller. Temaene skulle ikke tilsi det hvert fall – og jeg har ikke tenkt til å prøve. Jeg er som jeg er, og skriver som jeg ville sakt det. Det enkle er tross alt det beste 😉

Min humor strekker seg i grunn veldig langt, i veldig mange retninger. Jeg er den som finner meg sjæl i «Sid» fra «Istid» filmene, som «Esel» i «Shrek» som… ja du skjønner sikkert veien videre.

Men, jeg har også nøyaktig samme humor som den man finner i de gode gamle Norske Klassiker filmene. De som nå nærmest dankes ut for nyinnspillinger -(liker ikke) og som snart ikke vises på televisions apparaturen lengre. Jeg er vokst opp nærmest både med og på de Norske Klassikerne.

Og det som er, er at jeg har veldig mye av manuset til alt sammen – i mitt daglige vokabular. Og det litt artige er, at alle dere der ute – med samme form for humor kunne satt like stor pris på de gamle filmene. Sånn sett er det litt underfundig at de blir skjeldnere og skjeldnere å få tak i, og å få sett!

Hvordan ville det vært om de som planlegger hva som skal vises på TV – hadde børstet støv av noen av dem igjen?! Ikke bare «Tante Pose» som før gikk rundt juletida, og «Fjolls til fjells» som rullet over skjermen rundt påske. Det er så mange fler, og jeg er i hvert fall veldig glad for at jeg har de fleste.

En del av dere ville nok kanskje satt dere på bakbeina – det er jo fra en annen tid, hverken språk eller svart/hvitt passer inn i dagens samfunn. Men mye av budskapene er jo like gjeldende i dag, og humoren kan ikke gjenskapes i dagens samfunn! Selv «Mot I Brøstet» er allerede utdanka og utdatert, til fordel for veldig masse jeg ikke gidder å se. Vi tør snart ikke være helt oss sjøl lengre! Sånn virker det hvert fall. . . Heldigvis går «Olsenbanden» hvert år enda. Så det er da noe. Veldig takknemlig for det.

Tok en liten «prat» med noen gamle kompiser på kjøkkenet til frokost i dag – og de er selvfølgelig helt enig med meg 😉 De er alle fra en tid jeg gjerne skulle besøkt om det gikk an.

Jeg digger dem hvert fall 🙂 selv om både de og bildet med årene har fått en sprekk..

Godt vaskede lakener..

God morgen der ute 🙂

Endelig begynner kasus muttemage å roe seg ned. Gårsdagen gikk noe bedre, og med det ble operasjon mat og drikke iverksatt. Det var visst ikke bare bare det heller. . . Det er jo en litt annen form for omsorg, på flere områder kan man jo sammenlikne det med å ha småbarn, men allikevel ikke.

Jeg kan jo ikke akkurat ta muttegutten på fanget og si:

-«nå kommer toget»…..

Så kreativiteten lenge leve, mens gemalen var på jobb gjorde jeg mitt ytterste og ypperste til at litt føde skulle være forlokkende.. Det tok sin tid. Han ville ikke ha tenk…

Bildet er vel av forsøk nummer 3.

Vi har hatt polarhund i godt over 30 år, så kan jo en god del triks om diverse emner. Veit jo også at nytter det ikke – så nytter det ikke. Stort sett finner de ut av tingene sjøl, noe som og skjedde her i går kveld. Men, etter nesten 3 døgn uten drikke og rennende (ulmende misnøye) – bakende så ville jeg gjerne ha i han litt væte. Enden på visa blei spiseskje. Da var det visst ikke så ille lengre. Så hurra for det, og jammen har matlysten så smått begynt å skride frem igjen også. (Han har hatt/har en helt normal omgangssyke)

Så da mor slo seg til ro med at tingenes tilstand begynner å snu kom hun på at «lille» boffeloff jo kom opp i armkroken i natt, la seg godt tilrette på armen min, og sovnet som en bjønn! Noe jeg i mårres så, hadde gitt et ukoselig stempel av et bremsespor på lakenet mitt.

Det er noe å komme på, mens gemalen kledde av seg for å finna senga si det. Var bare å rive av laknene, krangle seg opp i senga for å tre på rent stretch laken. Å som vi digger de. Vi har tempur madrasser, som veier omtrent like mye som oss sjøl. Og hjørner er moro dere – særlig når man skal prøve å kjappe seg, fordi gemalen allerede var på etterskudd – og skulle få komme seg i seng så han ikke skulle få alt for lite søvn (han står opp 04 for førsteturer)

Klønete som jeg er, sto jeg da med et kne oppå lakenet jeg skulle prøve å få rundt hjørnet på madrassen. Kunne ikke for mitt bare liv skjønne at det hadde krympa så mye.

På andre siden sto gemalen og flira.

Litt over klokka 23 var laknene på tivolitur i maskina.

Hvor mange der ute har ikke satt på en klesvask…og glemt den?!

La meg si det sånn, den maskina går enda (glorieglis) jeg glemte hele maskina, gjorde i stand kaffetrakter’n til gemalen. Leste litt blogg og aviser før jeg gikk å la meg…

Om ikke lenge skal jeg henge de opp…. Tror jeg.

Jernbanefrua..

– som suser rundt seg sjøl.

Introdusert undertøy..

Hei og hopp…

Nå skal jeg fortelle om en liten «greie» som har blitt litt morsom her i huset 🙂

Da gubben hadde bursdag i oktober var han så heldig å få noen nye boxere. Nå pleier ikke jeg å glane så veldig på herre undertøy lengre, når man når en viss alder så er det liksom ikke så mange varianter som er så veldig «spennende» lengre – ikke gubbens utvalg hvert fall. Men disse var ganske så spreke og freshe i fargene, så det blei nå til at jeg tok en kikk på de (…siden det stort sett er jeg som klipper av de plast dingsene, og vasker de likevel)

Ganske så fine disse helt nye her?!

Det var akkurat da det slo meg. Hvor informativt herreunderøy fra enkelte merker er… På noen står det jo faktisk ordet «boxer» i linninga. På disse står det som du ser «man» og jeg undres… Trengs virkelig denne opplysningen så…..opplysende og informativ?! Er det en spesifikk grunn til det 😉

Det er en sånn type humor jeg kan ha, håper du som leser skjønner at det ikke har noe som helst med noe som helst annet å gjøre – enn at vi har det bittelitt moro med småting. De tingene andre kanskje ikke tenker over sånn i det daglige. Heldigvis er jo gubben av det samme slaget, vi tar oss ikke nevneverdig nær av noe som helst!

Så jeg måtte jo spørre jeg da, om han trengte den informasjonen hver eneste dag, enten det står det eller det over hoftekammen. Han så på meg å gliste.

– Ja, det hadde jo blitt for kaldt med bare en sokk….

(Til uinteressant opplysning: Gubben har sokker og underbukser i samme skuff)

Tar meg i å tenke hvordan det ville vært, om det ikke sto noe så opp/innlysende på herremenns undertøy?! Hvordan ville det vært? Men på den andre siden, veit ikke om det gjør «saken» noe bedre at det står «Caterpillar» på undertøy heller. Ja og sokker 😉 Hovedsaken er vel at de gjør sin nytte, både her og der. . . (Veit jo at det er merkenavn alt sammen, men lell da)

– Jernbanefrua, som ikke kan dy seg når hu egentlig kan la være 😉

#undertøy #menn #humor

 

Vi våger nok sikkert…

Hei hei 🙂 Ny dag, nye (u)muligheter.

Nok en natt utenom det vanlige for oss her, men mens gubben har fått sove mer eller mindre uforstyrra – så har jeg flydd opp og ned som en strikkball. En hund med omgangssjau er nå det det er, det også. . . Men far skulle jo avgårde på arbeid, så mors 24/7 kåpe (morgenkåpe) får svingt seg i disse dager. Så mye luft under skjørtene har ikke denne frua hatt siden hu blei gift si. . . 

Sitter her med en god kopp te og leser blogger, en aldri så lita kosestund akkurat nå! Ja, nå har jeg blogget i mer eller mindre 10 år her inne, så sjøl om denne blogg adressa er rimelig fersk så er jeg på ingen måte ny i “gamet” og nå tar jeg meg nok en gang i å gruble litt, og jeg har allerede et innlegg klart til seinere i dag – hvor jeg setter spørsmål ved en underfundig sak. Håper du vil komme innom å lese den, for jeg tenker at humoristisk undring og eller grubling vil det nok bli mye av her inne! Spørsmål kanskje bittelitt utenom de helt vanligste.

Jeg tar meg ofte i å tenke over ting som jeg sjelden hører andre tenke over – før jeg nevner dem. . . Da hender det like ofte at flere henger seg på, og en liten “filleting” blir plutselig veldig intern og morsom – men noen liksom være først – og det pleier å være min artige lille “oppgave” i vår familie hvert fall. Jeg veit jo at jeg på ingen måte er aleine om å gruble. Men skal vi tørre å si det rett ut?! Ja det syns jeg. Jeg er nå en aldri så liten humørspreder da. Eller morsom som svigermor sier. Jeg liker ikke tabuer, jeg liker å kunne snakke, eller i dette tilfelle skrive da – om det meste, med en stor dose humor – uten at hverken jeg eller du skal sitte her å se ut som en tomat – og at innleggene kanskje får ligge en time, før jeg er så flau over hvor “teit” det innlegget blei – sånn at jeg løper inn og sletter.

Visst er jeg god på å nærme meg den berømte kanten, men jeg stuper sjelden utafor. . .

Jeg håper du vil være med meg her, jeg oppretta denne bloggen for å ha det gøy, og det håper jeg du også har. Vi er bare mennesker, alle sammen.

Liten forskjell på Jørgen Hattemaker og kong Salomo. Så vi “tør” nok sikkert. Nå hørtes det vel ut som at dette skal bli en flau type blogg – men nei! Det skal den ikke. Det skal bare være litt ærlig, med snert.. Hvordan ville det vært?! Håper du vil være med..

Jernbanefrua..
– som liker å lage humor ut av små “ubetydelige” saker og ting…

#humor