Jernbanefrua ser på himmelen.

 

Etter over 10 år på denne plattformen begynte jeg for alvor å tenke tanken om et eget sted før jul. Jeg fikk bli med over når plattformen byttet løsning, og trivdes jo der også – helt til teknikken for alvor begynte å «leke» med meg.

Jeg er normalt sett en tålmodig sjel på sånt, men et eller annet sted går det en grense for meg også, og den siste uka især har jeg kjent veldig på det. Problemer med å få logget inn satte virkelig en stopper for min entusiasme for å blogge, vel det stoppet jo helt for jeg fikk jo ikke blogget. He he, uten innlegg, færre besøkende, uten besøkende, mindre engasjement.

Jeg innså at jeg måtte rett å slett gjøre noe før mismotet stoppet meg i det jeg aller mest liker å gjøre – dele gode «greier» så, med usikre steg har jeg satt «blogg beina» ut på eget sted fra i dag 04.02.19. 

Jeg vil nok famle og snuble, men jeg veit jo også at jeg vil reise meg igjen å rusle videre. Vil du slå følge med meg videre? (Link)

Jernbanefrua

…er min nye «hule» den er ikke helt optimal enda, men det kommer seg – og jeg håper vi vil sees der, og fortsette på ferden med bøker, hobbyer og allskens moro.

Jeg har lagt til den nye bloggen på bloglovin, for de som bruker det. Denne bloggen ligger der også fremdeles, så det vil bli en overlappingsfase for alle som ønsker å bytte over fra den ene til den andre. Alle dere jeg allerede følger gjennom bloglovin blir med meg videre, det eneste som er nytt for deg som leser er adressen min..

Jeg håper virkelig at alt det tekniske her inne vil bli bra igjen veldig snart. Vil gjerne la bloggen stå en stund, for hva fremtiden egentlig bringer – vel det får tiden vise, men sånn er det akkurat nå 🙂

 

Jernbanefrua.blogg.no

Kort fortalt om overskriften, det har snødd, det snør – og det er meldt mer snø. «Tiddelibom å huttamegtuuuu» å sånn…. Vi klager ikke, bevares. Er nok flere steder som har fått en god del mer enn oss altså.

Vi satte vel tommestokken ned i litt over halvmeteren totalt det siste døgnet, mens andre steder har det jo kommet en god del mer. Typ innesnødd mer – men uansett og åkkesom mengder så kunne vi nok ha ønska oss vinteren bittelitt mer spredt 😉

 

Jernbanefrua hadde ønsket seg mindre snø.

Et bilde tatt både før og etter måking. He he..

 

Hadde liksom ikke gjort noe om snøen kunne kommet litt oftere, heller det enn veldig mye på en gang. Trenger jo ikke alt på et par dager liksom. Hehe, trenger strengt tatt ikke noe snø her hjemme i det hele tatt vi her. Hadde vi kunnet velge så hadde jeg nok heller sett at snøen holdt seg oppe i fjellet så vi hadde valget. Ha ha, men jeg sier i år som i fjor – detta får vi heldigvis ikke gjort noe som helst med noen av oss, det er “bare” å ta i mot snøen, måke mens vi forsøker oss på noen smil.

I dag er vi sånn noenlunde i rute igjen her i brøtte. Etter en veldig rolig langhelg er gemalen tilbake på jobb, så da får jeg kanskje lest litt igjen denne uka som gemalen jobber sisteturer?! Ble ikke mye så mye ro rundt meg som jeg kanskje hadde trodd – til å få lest, det ble rett å slett kjedelig ei lita stund her. I tillegg slo det ene kneet seg helt vrangt et par dager, så jeg var litt «utafor» sjøl også.

I dag er det heldigvis litt bedre, sikkert snødyttinga sin skyld. Ja jeg dro på meg støvler og votter å halta rundt ute på gårdsplassen her i går kveld. Jeg veit jo at det ikke er farlig å prøve, det er “bare” veldig vondt. Greier uansett ikke sitte inne å se på at gemalen dytter på snø alene, ikke så lenge jeg greier å stå på beina, men at jeg kjenner på det i dag – ja det gjør jeg… Nå har vi snøfreser da, gemalen som bruker den mest da jeg er ganske sikker på at jeg burde øve med den på plenen om sommeren, før jeg risikerer å spyle ned halve huset med snø 😉 Ironi altså. He he..

Nei, han freser, mens jeg skuffer hit å dit. Liker å tenke at det er litt trim i det også – om jeg ikke stresser med det. Jaja, sånn er det bare, uansett smaker god samvittighet veldig godt, og jeg får dårlig samvittighet av å ikke prøve.. Sånn funker (ikke) jeg. He he..

 

Herlig å komme inn igjen fra snøvær
å tenne opp litt lys i lyktene da..

 

Jernbanefrua tenner lys i lykter.

 

Så, framover i dag skal jeg lese videre i boka mi. Gemalen er nok ikke hjemme igjen før nærmere midnatt, så her blir det nok noen herlige dager i bøkenes verden..

 

Lag deg en så fin mandag som mulig
du også, med eller uten snø 😉

 

Jernbanefrua.blogg.no

Sent i går kveld leste jeg en artikkel som engasjerte meg voldsomt innvendig. Jeg satte ut klørne med en eneste gang over hva jeg leste, ikke mot forfatteren som skrev det, men artikkelens innhold – hva enkelte angivelig får seg til å si rundt serieromaner. Joda, jeg har hørt alle de ulike “kallenavnene” tidligere, hørt flere enn de som nevnes også, så intet nytt under sola der – men vet du, jeg trodde virkelig at den slags fordommer var på vei ut jeg nå.. 

Nå er jeg så heldig å ha et passe stort knippe serieroman lesere rundt meg, og jeg velger sånn rent generelt å fokusere på det positive rundt serier sammen med dem – men når jeg leste den artikkelen tenker jeg, at siden jeg reagerte, så må det ut. Ha ha..

Skal prøve å ikke gjenta meg sjøl alt for mye, men dette engasjerte meg såpass at jeg kjenner det er bittelitt vanskelig å unngå å sette dype trykk på tingenes verdi! Bær over med meg, det er i beste og smilende mening alt sammen – men jeg er jo tross alt ingen proff 😉 Ha ha..

 

Les gjerne artikkelen først,
før jeg går videre med mine tanker..

 

Serieromaner er litterære verk med verdi. Sånn tenker jeg, og som jeg så fint kommenterte i går kveld: Serieromaner er historie. Det er historie, pakket inn i forfatterens ulike variasjoner av godtepapir. Syns det i grunn var ganske dekkende om jeg får si det sjøl. Serieromaner er for oss som leser dem hverken “husmorporno” eller “smusslitteratur” jeg er muligens litt inhabil i å skulle definere noe særlig dypere – siden jeg åpenbart digger dem, leser dem og deler dem med deg – men jeg også tenker jo, at sånne utsagn ofte kommer fra de uvitende! Sånt kommer vel kanskje fortere fra snakketøyet til dem som aldri har lest en serieroman bok, men kanskje sett sin bedre halvdel, eller andre gjøre det å – trenger å si noe om det?!

 

Serieromaner. Fyllstoff eller glede…

 

Jeg kjenner flere av dem, de som for eksempel deler postkasse med serieroman lesere – og som har kommet med sånne utsagn gjentatte ganger, ja en gang så mange ganger – at den andre kastet boka etter den.

Vedkommende plukket den opp, kikka litt på omslaget, det viste seg at den serien var fra dens hjemsted – “oj sann….” kikket på for og baksiden, “neimen den er jo fra xxx, den tida oldemor var på den alderen….Har du den første boka enda eller?” ja, så var det i gang da… De leser begge den serien enda – for ja, den pågår fortsatt, et par år etter jeg flira av hendelsen første gangen..

 

Jernbanefrua har fire serieromaner på vent. Baksiden av bøkene.

Illustrasjon fra meg sjøl..

 

Å kalle serieromaner noe som helst annet enn det det er blir jo så veldig feil! Leiter man etter pornolitteratur, og eller smuss å lese om, ja så finnes det som nevnt i artikkelen mange eksempler av dem i butikkene. Serieromaner er ingen av delene, det er ikke noe annet heller. Det er Serieromaner, enkelt å greit! Finnes ikke mye porno eller smuss i sjangeren serieromaner altså… Det er ikke derfor vi som leser dem – faktisk leser dem. Vi leser dem for å lese fortellinger fra nåtid, eller en annen tid, man kan for eksempel lære, eller få et inntrykk av hvordan folk levde før i tiden, historisk riktige skildringer, tøffe hverdager. Fortellinger som så langt det lar seg gjøre er basert på sannheter..

 

Bruker skoler serieromaner i historie faget forresten?! Om ikke, vel så burde de kanskje se mer på det. Det er en genial måte å få elevene til å få litt innblikk, og litt andre følelser til det – enn bare teoretiske bøker. Kanskje de til og med vil begynne å lese. Ingen av de delene er vel feil, sammen kan det bli gull.. 

 

Men det jeg festet meg mest ved var spørsmålet jeg fikk i topplokket. Hvordan i heite hule kan forfatterforeningen angivelig ytre eller gi inntrykk av en mening i retning av at serieromaner ikke innehar litterær verdi? Hvor tar de det i så fall fra? I mitt hode er det ingen forskjell på det! Både serieromaner og enkeltstående bøker har like stor verdi, og veldig mange av begge deler er skrevet for å underholde! Vrir jeg litt humoristisk på det å fletter inn et endret reklame sitat så:
“Samma det vel, litteratur er litteratur”

Sånn er det vel for alle som leser, man finner sine sjangre!

Men ved et slikt utsagn, tenker de da kanskje at serieromaner kun er fri fantasi? At forfatterene strekker hånda i været, drar til seg det de måtte få tak i å trikser til tidsepokene som det kunne passe dem, for deres histories skyld? Mener de kanskje at det enten må være en typ biografi for at det skal ha verdi, at det kan dokumenteres at vedkommende boka handlet om faktisk opplevde det som står mellom permene – eller klart og tydelig merking av at alt sammen er fri fantasi?! Eller går det på den økonomiske biten?! At såkalt kiosklitteratur er mindre verdt fordi de selges rett i pocket, og veldig mange steder?!

Jeg syns at forfatterforeningen kanskje kan uttale seg konkret om dette her jeg. Ikke minst ovenfor forfatterene av serieromaner. For hvis utsagnet virkelig er sant, så diskriminerer de jo av sine egne, utad for utenforstående i ordets betydning i alle fall.

 

En serieroman er begge deler!
Både riktig skildring av tid,
og en historie forfatterene fletter
inn – I den rett beskrevne tidsepoke!

 

Man får altså begge deler. Ta for eksempel serieromanen forfatteren av denne artikkelen skriver nå. Hans serie “Nattlys” er en utrolig fin serie – om en periode og tematikk som faktisk skjedde. Forbudstiden, eller brennvinskrigen fra 1916 – 1927. Hvordan kan det ikke ha litterær verdi at vi kan få lese om det? At han har gjort seg flid med å samle fakta, festet den røde tråden i hver ende, for så å lage en veldig fin historie som følger den tråden. Hvem kan med hånda på hjertet si at en liknende historie ikke fant sted under forbudstiden?

Jeg må si at jeg blei litt paff da jeg leste den artikkelen – det satte liksom fingeren på noe veldig viktig! For oss som leser serieromaner har de i aller høyeste grad litterær verdi – vi tenker vel fint lite over, at de for enkelte andre ikke skulle ha det.. Men hadde de ikke hatt verdi – så hadde vi jo ikke lest dem for pokker, og jeg tør påstå at det finnes veldig mange serieroman lesere der ute, mange mange tusen.. Både kvinner og menn. Unge som gamle.

Jeg vet at det er en god del menn som leser serieromaner, men for mange er det nok kanskje litt mer i det skjulte. De står kanskje ikke øverst på statistikken over abonnenter, de arver kanskje bøkene etter sine kjære, sine mødre eller andre. Har ikke akkurat inntrykk av at dem sitter i garasjen å snakker om serieromaner altså, men de leses – jepp, det gjør de.

 

Kanskje det er på tide at
gutta tar et skritt frem
å gruser benevnelsen
husmorporno
en gang for alle??

 

Jeg tenker at forfattere av serieromaner naturligvis skal føle seg stolte av å skrive dem. Det må utvilsomt være en stor jobb å holde historie, tid og handling varm over flere bøker. Bare se på serieromanene. En serie nærmer seg nå 100 bøker. Har ikke en historisk korrekt historie over så mange bøker litterær verdi? Jo, jeg tenker nå i aller høyeste grad det.

Margit Sandemo skrev blant annet “Sagaen om Isfolket” en serieroman på 47 bøker, og den er i dag legendarisk… Har ikke den verdi heller da, sånn egentlig?! Jo, der er man helt enige, den var banebrytende, og den er like fin å lese i dag! Men vit nå da, at en del av de gode seriene som pågår nå ikke er “dårligere” enn “Sagaen om Isfolket” på sine måter, ikke i det hele tatt…

Det finnes som sakt mange gode serieromaner der ute nå, ingen er like – det er smak og behag som med alt annet. Men hele butikken du besøker, er mest sannsynlig proppfull av litterær verdi!

Jeg er i alle fall stolt av serieromanforfatterene våre, og har da ingen problemer med å si det høyt! Jeg er stolt av å si at jeg brenner for seriene deres, både deres historiske verdi OG underholdningsverdien. Ingen av delene bør under noen omstendighet undervurderes! Jeg er også stolt av at jeg kan få dele mine ord rundt dem med deg når det passer.

Kanskje du nå har lyst til å lese en serie sjøl? Jeg mener. Tålte du “Fifty Shades” den gangen, så tåler du å gi en serieroman sjansen også altså, kanskje du til og med kan like å lese dem – men det kan kanskje fort bli for “tamt” for deg? He he he. Jeg tuller naturligvis litt også 😀

Jeg greier liksom ikke å ta det seriøst – at noen med viten virkelig kan mene at serieromaner ikke innehar litterær verdi! De med viten bør vite bedre, og de som ikke vet bør undersøke saken mer før de sier noe 😉 Sånn er det vel sånn “sirkus” med alt eller? Å i disse siste setningene ligger altså hele meninga mi 😀 Sukk. Dette var vanskelig å komme frem til.. He he..

 

I går la jeg ut bilder av fire romanserier jeg har på vent, samt et spørsmål om hvem av dem du kunne tenke deg en omtale av først?!

 

Hvilken vil du lese om først?

 

Akkurat nå er det jevnt mellom to av dem, men en tredje av de fire har også fått en stemme. Jeg er den heldigste, for jeg slipper jo å velge da alle jo skal leses 😉

Men hvilken ville du lest om
på bloggen først?


Minner også om en meningsmåling som jogger avsted både på Facebook siden og Instagram. Gå gjerne inn å avgi din stemme 🙂

 

Jernbanefrua.blogg.no

Lørdagen er her igjen og rundt oss her i brøtte er det stille i dag. Veldig stille, ute er det nesten ikke en lyd å høre. Nå pleier det jo ikke å være så mye bråk rundt her ellers heller altså, men når det er så stille at vi reagerer på at det er stille – da er det stille eller?! He he he.

Gemalen har omsider «tatt» helgen han også og lørdagen, når nattuka er over pleier å bli nettop veldig stille for vår del. Gemalen er trøtt, døgnet skal normaliseres igjen – for min del også. Er ikke akkurat fritt for at det blir seine lesekvelder når det blir – igjen. Stille rundt meg. Men nå er jeg faktisk litt i tenkeboksen.

Jeg har (blant annet) fire ferdigskrevne serier liggende her nå. Fire som bare venter på at jeg skal lese dem, men jeg greier ikke helt å bestemme meg for hvilken jeg skal lese først. Et aldri så lite luksusproblem her i brøtte om jeg kan si det sånn. Frua greier ikke velge, så nå tenkte jeg rett å slett at du kan få være med å bestemme?!

Kan det høres gøy ut?

 

Jernbanefrua har fire serieromaner på vent. Hanseatene, lydias løfte, påfuglhuset og stormvinder.

 

Øverst fra venstre:
Hanseatene av Liv Margareth Alver.
En ferdigskrevet serie på 24 bøker.

Lydias Løfte
av Jenny Micko.
En miniserie på 3 bøker. Egentlig er det litt juks av meg å ta med denne. Jeg leste den da den kom ut, og har såvidt kikket på den igjen. Hehe.

Påfuglhuset
av Anne Aukland.
En miniserie på 6 bøker.

Stormvinder av Berit Elisabeth Sandviken.
En serie på 12 bøker.

Alle er ferdigskrevet, og alle skal leses utover vår og sommer! 

 

Jernbanefrua har fire serieromaner på vent. Baksiden av bøkene.

 

 

Men hvis du fikk velge – hvilken av dem ville du lest noen ord rundt først?

 

Hvis du nå tenker på en av disse, kanskje du til og med legger merke til en serie du ikke har lest før – og nå kanskje kunne tenkt deg å lese den sjøl om en stund så si i fra da vel. Velger du å ikke si noe, men tenker på en av disse likevel – så vil det kanskje ta litt tid før du får lese om den altså. Så, har du et ønske så la meg gjerne vite det. Jeg ønsker meg jo engasjement rundt vår felles interesse 😀

Kanskje den du stemmer for får flest – at nettop den blir omtalt først, av disse fire fra meg 🤠

Apropos meningsmålinger. På jernbanefrua – Instagram og Facebook ligger det nå ute en meningsmåling. Gi gjerne din stemme der også, moro å vite. Linker finner du øverst i bloggen 😀

 

Jernbanefrua.blogg.no

Følg meg gjerne på Bloglovi´n for å se de nyeste innleggene..

// Ikke sponset bokomtale.

Så er den endelig her! Mange har ventet på den, og på mandag møtte den første boken av Jenny Micko`s romanserie Aftenstjernen strålene fra butikkenes lys, nå står den der og skinner mot alle som vil lese den..

Jeg var så heldig å få lese denne i høst, noe flere har bemerket at de har fått med seg de siste to ukene. Ordene mellom permene derimot er de som betyr alt – for at mine ord ble som de ble. Dette var en ren innertier for meg å lese, og nå vil jeg si litt om den. Gjøre et tappert forsøk på å forklare – hvordan jeg kom frem til akkurat de ordene, som du kan se å lese rundt på omslaget av denne, for meg perlen av en førstebok!

Ukens bok er Medaljongen. Det er den første boken i romanserien Aftenstjernen. Utgis av NorskeSerier, Cappelen Damm. Skrives fortløpende av Jenny Micko..

Jernbanefruas ord om Aftenstjernen av Jenny Micko

Først og fremst litt kort om handlingen.
Denne serien starter i prologen med Blanca på barneasylet i Bergen. I prologen anno 1897 kan vi lese at den vakre tiåringen med det kritthvite håret drømmer om gode og omsorgsfulle foreldre, en mor – og prologen avslutter med at hun blir hentet av et ektepar. Hun gledet seg så fælt at hun den siste natten på barnehjemmet ikke fikk sove, men vi som leser videre forstår raskt at Blanca gledet seg for tidlig, så alt – så alt for tidlig…

 

Sitat fra bokens prolog:
“Jeg er takknemlig fort at dere vil ha meg, fru Holen, sa hun spakt og møtte prøvende den andres blikk. Damen stirret tilbake. Stillheten som fulgte, varte en evighet, før hun åpnet munnen og slapp løs en støyende latter. Hun kjørte albuen i ektemannens side. Hørte du det husbond? Tausen er glad for at vi vil ha henne. Pleiemoren kunne ikke slutte å skratte. Hun lo og slo seg på knærne, og det begynte å rykke i Blancas ansikt. Tårene rant over, og hun vendte ansiktet bort. Skjebnen hennes lå nå i disse fremmede menneskenes hender. Blanca svelget hardt, tørket kinnene og ga seg selv et løfte..”

 

Baksiden av boken forteller:

Jernbanefruas ord om Aftenstjernen av Jenny Micko

 

Jeg var “solgt” etter den sterke
prologen, hastet meg videre
til første kapittel.

 

Det hele fortsetter 10 år senere, fortsatt i Bergen anno 1907. Jeg forsto at det for Blanca hadde vært et tøft tiår i mellom. Mye vondt, plageånder med steiner og stygge ord. Fordi hun angivelig var for annerledes, med sitt hvite hår og lyse hud. Blanca nærmer seg myndighetsalder, og en dag forstår hun at det er noe på gang, men hva? Ønsker virkelig pleieforeldrene hennes å få henne gift med en “gubbe?” Kan hun unngå det mon tru?

Et annet sted i Bergen vokser jevngamle Lotta opp i velstand, hos sine foreldre. Lotta er annerledes, og opplever livet på en annen måte. Det gjør henne ensom. Hun har én venn, men bortsett fra det er det dyrene tilhørende Villa Parkveien som gir Lotta lykke. Men selv om Lotta vokser opp i velstand, så er ikke alt like rosenrødt mellom veggene der heller. Moren sitter på husken ute i hagen å synger, men hvorfor?!

 

For Blanca betyr medaljongen hun har rundt halsen noe helt spesielt. Den har en inngravert stjerne på det lille lokket, og en kveld forteller Karsten henne overraskende og ut av det “blå” at hun er som en stjerne. For Lotta og hennes mor betyr også stjernene noe. For det er jo Aftenstjernen som lyser klarest…!?

 

Mine tanker om denne første
boken, ja – mer enn det som
står på begge sider av omslaget
kan du lese under bildet..

Jernbanefrua om Aftenstjernen av Jenny Micko

Det er muligens ikke nødvendig å fortelle deg at jeg likte denne første boken veldig godt. Hvorfor?

For det første likte jeg språket. Boken var for meg herlig lett og ledig å lese. Den har en sammensetning av ord som jeg ikke behøver å tenke noe som helst over for å lese og forstå sammenhengen av. For det andre er det naturligvis handlingen. At to jevngamle jenter i Bergen både er og tør å være annerledes, tør å vise sider av seg selv på en tid hvor det ikke var like vanlig – er rett og slett ganske tøft. Og hvem kan med hånden på hjertet si at det ikke fantes slike forfriskende «utskudd» på den tiden?!

Jeg syns denne første boken på flere måter også kan være litt banebrytende. Ikke rundt selve konseptet romanserie, men som jeg var inne på, språket. At den fortelles på en noe mer modernisert og gjenkjennelig måte, men foregår tilbake i tid. Jenny Micko skriver på en måte som de fleste som leser kan forstå – uten å måtte tenke over, eller kanskje til og med slå opp ett og annet ord for å skjønne sammenheng og helhet i tidsepoken.

Det er fortsatt historie, herlig sammenflettet historie som om kun kort tid fortsetter med neste bok. Det er spenning, snikende nysgjerrighet, gryende forelskelser. Alle elementene som vi lesere av romanserier er «nødt» til å få dosen vår av er tilstede. Sjangeren, med dens krydder. Men med denne føler jeg at vi får lese på et litt “ledigere” språk, hvis om du kan forstå hva jeg mener med å si det. Historien er så langt – som mine ord på baksiden av omslaget forteller… Herlig..

 

Kan du like det jeg har skrevet her, mitt forsøk på å si litt, men uten røpe handling – kanskje har du også kjent deg litt igjen i noen av de tidligere omtalene mine – da jeg at: Tenker du å starte på en ny romanserie dette året, så vil jeg varmt anbefale deg å se nærmere på akkurat denne her! Her får du alt en romanserie skal ha, og mere til… Terningkastet er så vel fortjent fra min side!

Jeg gleder meg til
fortsettelsen av
Aftenstjernen!

 

Vil du se nærmere på den?

jernbanefrua.blogg.no

Jernbanefrua var på boklanseringsfesten for Aftenstjernen i Bergen. Det var en minnerik kveld..

 

// For ordens skyld: Ikke reklame.
Ukens bok er ikke sponset, men inneholder bilder..

Da jeg var mindre likte jeg veldig godt å lese bøker på senga. Når lyset var slokt var jeg snar med å sette det på igjen – å lese bok til jeg sovnet. Dette fortsatte jeg med i mange mange år. Nå derimot begynte det å bli noen år siden sist jeg halvsatt i senga, med puter rundtomkring og en god bok – helt til nå. Har gemalen sovet dårlig i helgen, ja så er det sikkert min skyld…

Ukens bok serveres:
Ingenlund (Bok 1) Morrigans Forbannelse.
Originaltittel:
Nevermoor: 
The Trials of Morrigan Crow.
Forfatter: Jessica Townsend.
Utgitt på Norsk av:
Vigmostad & Bjørke AS – 2018.
Litt mer info:
Boken jeg kjøpte er innbundet, men forholdsvis lett og ledig å holde i. Boken har 413 herlige sider med behagelig fontstørrelse og akkurat passe mengde tekst på hver av sidene.

Jernbanefruas omtale av boken Ingenlund av Jessica Townsend.Litt rundt bokens handling:
Morrigan Kråhk er et forbannet barn. Hun er en av et knippe forbannede barn i republikkene. Hun holder til i Sjakkelfoss, og når klokken slår midnatt på den ellevte bursdag så dør disse barna, befolkningen puster lettet ut – og en ny æra starter. Morrigan får skylden for en rekke uheldige ting som skjer, og siden hun også er datteren til Korvus Kråhk, Kansler i Store Ulvmark – den største av Vintersjø – republikkens fire delstater må hun også skrive flere beklagende brev i måneden – mens faren må ut med erstatninger til de forulykkede.

Begavede barn derimot, intelligente barn som enten har fullført barneskolen, eller har bemidlede foreldre som kan bestikke noen, kan være så heldige å motta et eller flere utdanningsbud på seg – på selveste Buddagen. Det er en Seremoni som foregår i Rådhuset, og hvor respektable personer fra utdanningsinstitusjoner kan komme å by på barna. Morrigan har veldig lyst til å oppleve en slik seremoni, og via Kansler Kråhk`s assistenter, Høyre og Venstre får hun trumfet igjennom ønsket sitt – siden det tross alt kan bety en førsteside i Budstikka – avisen.. Det ingen derimot hadde regnet med var at Morrigan skulle komme til å få bud, ikke bare ett heller – men flere. Og det er ett av dem som skal komme til å lede oss som leser over til Ingenlund via Himmeluret i klokketårnet. Et høyst uvanlig ur forresten – et som hverken har visere eller markeringer. En rund glasskive som kun viste en himmel, en himmel som endret farger ut i fra hvor de befant seg i æraen.

Morgentiden var blekrosa,
mens aftentiden var beksvart.

Ingenlund av Jessica Townsend. Baksiden av første bok deles av Jernbanefrua..

Uansett, jeg skal ikke fortelle hvordan og hvorfor, det er elementer i boken som er veldig spennende å lese om – men jeg kan fortelle at Morrigan får en veldig kreativ og morsom fadder. Selveste Jupiter Nord. Han henter henne selv og bringer henne over til Fristaten, og eventyret som venter der – opptaksprøvene for å kunne bli en del av Det underlige selskap! For Morrigan ville det bety å kunne kjenne på følelsen av å ha familie, kjenne tilhørighet, og knytte vennskap. På siden av det er det grubling over hvilket talent Morrigan har. Man må nemlig ha et talent for å kunne bestå. Består hun ikke, så går kanskje veien tilbake dit hun kom i fra, og det ville ikke vært bra!

Morrigan kan ikke tenke seg hva slags
talent hun har, men kanskje Jupiter vet?

Mine tanker om denne første boken av Ingenlund:
Her har det dukket opp en herlig ny verden for oss som liker å lese bøker. Er du som jeg – en som likte filmene om «Harry Potter» likte bøkene bak også, bevares. Men likevel kjente på at bøkene manglet et eller annet uforklarlig og diffust – mens du leste dem? Jeg følte det sånn, uten at jeg kan sette fingeren på hva i fortellermåten som ikke “tok” meg like sterkt – Ingenlund har det et eller annet, det lille ekstra jeg ikke vet hva er.

La gå at den av og til minner meg litt om “Harry Potter” la gå at jeg av og til får følelsen av at Morrigan kunne vært en typ halvsøster til “Alice i eventyrland” – og at jeg tydelig og helt klart ser for meg Johnny Depp sitt utseende og væremåte fra filmen om “Charlie og Sjokoladefabrikken” i Jupiter Nord – kanskje er det nettop disse, og flere til som inspirerte forfatterinnen til å forme Ingenlund akkurat sånn som det har blitt. Ikke vet jeg, men det er uansett ingen av de overnevnte til sammenlikning – det er Ingenlund, rett å slett – å det funker som bare det!

Ingenlund funker.
Det funker veldig godt..

Det er som nevnt en helt ny verden som er skapt innenfor bøkenes fantasy verden. Nye ord, uttrykk, steder, magier og ondskap, ja for det er det også! Denne første boken vil jeg si passer for alle, og alle aldre som liker – og i fremtiden kan like denne spennende sjangeren. Jeg tror ikke at dette utelukkende er en barne og ungdomsserie, jeg kjenner at den har mer mellom linjene enn det. Elementer som barn kanskje ikke forstår omfanget av før senere. Jeg syns den var lett å bli grepet av, lett å sette seg inn i å lese – desto mer vanskelig å legge fra seg..

Jernbanefrua trillet terningen til 5..

Jeg kunne lett gitt denne første – av ni planlagte bøker en solid 6-er på terningen, men jeg legger meg på en 5. En 5,9 om det hadde gått an 😉 Det gjør jeg rett og slett for å ha noe å gå på med tanke på de neste 8 bøkene som kommer.

Jeg har lest at FOX har kjøpt filmrettighetene, så her blir det mye, mye mer. Jeg gleder meg, først og fremst til neste bok fra Jessica Townsend.. Du har fått en ny fan denne helgen..

Reklame | Panta Forlag..

Årets første bokinnlegg er herved
servert for den leseglade 😉

PS fra Paris har nettop blitt satt frem i butikkhyllene. Jeg var så heldig å få den for å lese – men spør du meg så er det ingen grunn til å gå forbi boka, om du ser den der den står i hyllen – i butikken du kanskje besøker en dag med det første…

Dette synes i alle fall jeg var, og er en veldig koselig og morsom bok å lese. En innertier!

Jernbanefruas omtale av boken PS fra Paris skrevet av Marc Levy.

Årets første bok er altså “PS FRA PARIS”
Skrevet av den bestselgende forfatteren Marc Levy.
Originaltittel: Elle Et Lui.
På Norsk ved Panta Forlag 2019.

Er på 328 sider med passe stor og fin font størrelse.
Boken er ute i pocket, og er lett og ledig å ha mellom hendene..


Boken handler om Mia og Paul som på hver sin side har en historie som fortelles i kapitler. Mia er en anerkjent skuespillerinne, som er lut lei av sin tilværelse med en utro ektemann – mens Paul på sin side utga en bestselgende bok ved hjelp av et vennepar, la arkitektkarrieren på hylla og nå ønsker å gi ut en ny suksess av en bok…

Mia “rømmer” fra mann og agent til bestevenninnen sin i Paris. Der forvandler hun seg til “en annen” og får seg jobb i venninnens restaurant.

Paul på sin side bor i Paris, og lurt blir de omsider begge to på snedige vis – til å gå på date, med hverandre. Derifra spinner historien rundt det de begge tror er det beste, å “bare” være venner. Men hvor lenge kan det holde da tru?

Jernbanefrua deler baksiden av boken PS fra Paris..

Kort fortalt så likte jeg denne boka veldig godt, og jeg skal forsøke å fortelle deg hvorfor, forhåpentligvis uten å dysse den bort mot i skyggen med ord, om en annen bok…

Jeg hadde aldri lest noe av denne forfatteren før – men om forfatteren leste jeg at dette er mannen bak boken Et si c’était vrai – boken som ble til filmen “Just Like Heaven” fra 2005.

Den med Reese Witherspoon og Mark Ruffalo i hovedrollene. Den hvor karakteren hennes havner i koma etter en trafikkulykke, hvorpå familien leier ut leiligheten hennes – til den andre karakteren i filmen, i påvente av om hun våkner. Han får hennes jevnlige “besøk” og de sammen får henne tilbake til det virkelige liv….

Sett den, eller lest boken? Vel Marc Levy skrev altså boken som den filmen er basert på – og sjøl om jeg ikke har lest boken bak filmen, så håpte jeg med ett at denne boka skulle være like søt, like varm og morsom som den filmen, som jeg har sett noen ganger. Det var den, gjett om!

Uten å fortelle så alt for mye, for det er mer – så fikk jeg meg et aldri så lite aha underveis. Jeg oppdaget etter hvert, at denne boka, PS fra Paris kanskje, kan sees som en liten typ, men dog helt uavhengig oppfølger til Et si c’était vrai – på den måten at, hold på “hatten” nå – den, i denne boken, og helt ut av det blå er ment å være boken Paul, karakteren i denne boken har skrevet. Bestselgeren. I denne boken presenteres den tilbake som en sann historie med sine venner. Den så jeg ikke komme, og med det var jeg hekta..

Varm, morsom, herlig.
Rett å slett genial.
Jernbanefrua 😉

Jeg likte, helt uavhengig av det veldig godt måten denne boka er skrevet på. Inndelt i kapitler får vi lese begges historie på hver sin kant, og under dialogene de har sammen får vi innblikk i deres til tider veldig morsomme og lett gjenkjennelige tanker. For at du skal skjønne tonen og type tanker så kan jeg nevne “Bridget Jones” til en, ikke helt – men likevel en liten sammenlikning, hvis det kan hjelpe deg på spor?!

Jeg likte karakterenes personligheter, deres måter å kommunisere på. Veldig tidlig kjente jeg den samme varmen som fra den filmen, men jeg skjønte altså ikke sammenhengen før jeg leste det i boka. Så med det blei jo også jeg litt herlig lurt.. Og med ett falt noen brikker liksom litt på plass for min del. Tonefallet, humoren og, det meste.

Har du sett filmen jeg nevner, eller lest boka bak den så anbefaler jeg deg virkelig å lese denne også. Alternativt lese, og eller se filmen først – å lese denne boken etterpå.

Dette kan jo da også, kanskje – være ment som Paul sin neste bestselger, eller?!

Jernbanefruas terning landet på..

Noe så herlig, genialt skrevet – rett å slett… Jeg er så glad for at jeg fikk lese denne her. Nå kan jeg vel bare håpe på at denne også vil nå filmen en gang.. Tiden vil vise, men – det er uansett fint lite som slår bøkene altså.

Bøkene er nå som oftest mye bedre enn filmene, syns jeg..

Tusen takk til Panta Forlag som sendte meg denne boken her for å lese. Kost meg masse med den, og denne skal jeg nok lese igjen, om en stund..

Etter overflytting til ny bloggløsning velger jeg snart å slette den tidligere bloggen min her inne. Ikke denna, slapp helt av 😉 Jeg tenker på bloggen jeg skrev før Jernbanefrua 😀 Med det sender jeg ut noen lett redigerte repriser av bokomtaler. Rett og slett for at de ikke skal forsvinne for meg 😉

Dette er det siste. Med denne omtalen er alle sammen trygt tatt vare på. He he, dette er et innlegg anno 22.09.17. Ikke sponset.

Continue Reading "Tårnhuset.."

Etter overflytting til ny bloggløsning velger jeg snart å slette den tidligere bloggen min her inne. Ikke denna, slapp helt av 😉 Jeg tenker på bloggen jeg skrev før Jernbanefrua 😀 Med det sender jeg ut noen lett redigerte repriser av bokomtaler. Rett og slett for at de ikke skal forsvinne for meg 😉 Dette er et innlegg anno 21.12.17. 

Continue Reading "Forglem meg ei.."