Det er en engasjerende ball som sakte triller, som serieroman entusiast får jeg det gledelig med meg, og deler villig av det – hva vil den kunne ende i tenker jeg nå? Kan det komme masse godt ut av dette her? For min del føler jeg at den bittelille “ballen” startet i slutten av november, med innlegget som hittil har skapt aller mest engasjement rundt Jernbanefrua. Og nå i disse dager er både sjanger og forfattere i enda mer gledelig fokus. Hurra for det..

 

Serieromaner. Fyllstoff eller glede..

 

Et innlegg jeg oppriktig mener essensen av. Lesere som til stadighet velger å spørre hvor lang en ny serie blir før de vet noe særlig om den. Som jeg skrev i november, det er ikke så innmari stor forskjell på en serieroman og en tv – serie, men man ville vel kanskje ikke ringt å spurt kanalen om hvor lang serien blir? Man ville vel muligens sett den første episoden, for så å gjøre seg opp en mening om man har lyst til å se videre. Sånn tenker jeg fortsatt at det burde være med serieromaner også!

Men det er det nok ikke, dette har jeg dessverre sett fortsette i ettertid av november også, så jeg kan jo bare håpe at innlegget mitt vil bli lest av enda flere – så enkelte kanskje kan se den andre siden av spørsmålet sitt. Selv om det er min personlige mening, og ikke nødvendigvis din 😉

 

jernbanebrua spør hvem, hva, hvorfor.

 

På lørdag valgte forfatter og lektor Salmund Kyvik å dele, noen av sine synspunkter rundt betegnelser og verdi av serieromaner med oss lesere. Jeg likte den artikkelen og det jeg fikk lese veldig godt. Klart jeg, som andre liker når fokuset er på noe jeg kan si meg helt enig i..

 

Jeg skriver serieromaner og er stolt av det..

 

De nedlatende betegnelsene har gjennom tidene vært kreative og mange, og det at de fortsetter var på en måte litt nytt for meg, jeg trodde denslags var på vei ut! Men det kan jo og være fordi jeg snakker mest om serieromaner med andre som liker og leser dem – men at de florerer der ute – at ikke betegnelsen “husmorporno” har blitt noe foreldet i tida etter de første seriene kom, de som enkelte av dem kanskje kunne minne litt, om noe som kanskje kunne passet, om en legger godviljen til ditover altså – så er det dumt, for det er uansett og åkkesom ikke sånn fatt nå!

Serieromaner i dag er ikke hverken det ene eller det andre – det er Serieromaner, noe som engasjerte meg såpass at jeg valgte å dele noen ord rundt det på søndag..

 

Serieromaner. Betegnelser og verdi..

 

Serieromaner er som jeg har nevnt før historie. Så rett gjenfortalt som mulig via en historie forfatteren skriver. I en serieroman får man på en måte i “pose og sekk” man får historie, lærdom og underholdning, ikke helt ulikt et visst type godteri..

Tror ikke vi greier å se for oss hva for en jobb forfattere av serieromaner har altså. Ikke at jeg ser nedover på forfattere av andre sjangre, tvert i mot, men det er vel kanskje ikke «bare bare» å flette alt innhold av serieromaner sammen til en helhet vi som leser kan og vil like over en del bøker. Ikke med enkelhet i noen sjangre kan jeg tenke meg.

Men det føles nå som at forfattere av serieroman sjangeren får så alt for lite hurra tilbake i helheten syns jeg – så jeg prøver nå å gjøre mitt for at de skal få… For jeg fikk jo, via artikkelen på lørdag inntrykk av at Forfatterforeningen angivelig ser litt ned på Serieromaner, at de tilsynelatende ikke innehar litterær verdi?! Humbug! Vær så snill å rett opp i det eventuelle kaoset, fordi forfattere av serieromaner naturligvis både skal og bør føle seg stolte av sitt virke – å skrive dem! Og for oss som leser dem, oss mange tusen – så har de tonnevis av litterær verdi.. Å eventuelt si noe annet føles for meg som engasjert entusiast både urettferdig og krenkende ovenfor forfatterene av sjangeren! En slik forening burde i mitt hode omfavne alle forfattere og sjangre like mye!

I går kveld valgte forfatterinne Frid Ingulstad å svare Salmund Kyvik på sin artikkel. En like fin artikkel, som gledet meg like mye å lese. Noe er altså i ferd med å skje..

 

Noe er i ferd med å skje med serielitteraturen..

 

Veldig positivt å lese at bibliotek både ønsker serieromaner og foredrag. Det gledet meg å lese, det er jo ikke hvem som helst de spør heller tenker jeg. Frid Ingulstad er en høyt aktet og prissatt forfatterinne. Jeg har lest 2,5 av hennes serier. Den siste halve er fordi de resterende bøkene i den serien ikke ligger innenfor mine vegger. Men hennes pågående serie «Sønnavind» nærmer seg 100 bøker som leses og likes av veldig mange! Tenker jeg trygt kan si, at denne serien også har litterær verdi – som alle de andre som skrives nå!

Det eneste jeg kanskje ikke likte like godt i den artikkelen, var å lese at serieromaner blir mer og mer populært som lydbøker. Jeg kan jo naturligvis forstå det, herlig å sette på en lydbok mens man slapper av eller gjør andre ting, men jeg brenner jo for at folk skal lese fysisk også. Ja takk begge deler, for jeg også gjør jo det, glad i lydbøker også jeg 😀

Jeg tenker langt fram når jeg sier det. Jeg tenker og håper bare at det fortsatt vil være plass til begge deler. For uten fysiske bøker mellom hendene blir det vel færre «fysiske» lesere med tida. Med det mener jeg de som har en papirbok mellom hendene. Blir det for mye av det så blir vi mennesker kanskje dårligere til å lese tenker jeg, sånn på sikt utover neste generasjoner. Med skriving mest via datamaskiner og bøker kun på på plate, eller rett i øret kan det fort bli til at vi sakte men sikkert går litt bakover i tid. 

Det er forsket på dette også, at det å lese en fysisk bok er best for oss. Vi får mer ut av innholdet fordi vi husker det bedre, og jeg kan nok lene meg litt på det fra egen erfaring også. Enda bedre er det vel å skrive det man vil huske for hånd. Så det der tenker jeg kan være helt rett. Det er ikke det samme for topplokkene våre å lese på en skjerm eller kun høre.. Jeg tenker i alle fall med et smil – alt med måte, der også..

Så jeg håper i alle fall at fysiske bøker for alltid vil bestå, og at de leses. Mer kan en vel kanskje ikke håpe på, at de ikke forsvinner og blir totalt erstattet av en typ plate med lys eller lydbøker. Begge deler høres best ut, for det ville bare vært trist om den dagen kom at noe forsvinner..

At det er en endring innen serielitteraturen både merker og skjønner jeg litt her og der, og jeg håper jo det er til det enda bedre – og ikke minst at Forfatterforeningen kan rette ut vingene sine helt, slik at forfatterene av serieromaner også kan få kjenne den gode varmen i vinterkulda!

 

Hvis ikke dere er stolt av serieromanforfatterene så vit i alle fall at vi nok er veldig mange, kvinner og menn som leser seriene, som er stolte. Jeg er det! Får nesten ikke sakt det nok heller vettu 😉 Så igjen: Jeg er stolt av alle forfattere som skriver bøker som jeg vil lese!

 

Jernbanefrua.blogg.no

// Ikke sponset bokomtale.

Så er den endelig her! Mange har ventet på den, og på mandag møtte den første boken av Jenny Micko`s romanserie Aftenstjernen strålene fra butikkenes lys, nå står den der og skinner mot alle som vil lese den..

Jeg var så heldig å få lese denne i høst, noe flere har bemerket at de har fått med seg de siste to ukene. Ordene mellom permene derimot er de som betyr alt – for at mine ord ble som de ble. Dette var en ren innertier for meg å lese, og nå vil jeg si litt om den. Gjøre et tappert forsøk på å forklare – hvordan jeg kom frem til akkurat de ordene, som du kan se å lese rundt på omslaget av denne, for meg perlen av en førstebok!

Ukens bok er Medaljongen. Det er den første boken i romanserien Aftenstjernen. Utgis av NorskeSerier, Cappelen Damm. Skrives fortløpende av Jenny Micko..

Jernbanefruas ord om Aftenstjernen av Jenny Micko

Først og fremst litt kort om handlingen.
Denne serien starter i prologen med Blanca på barneasylet i Bergen. I prologen anno 1897 kan vi lese at den vakre tiåringen med det kritthvite håret drømmer om gode og omsorgsfulle foreldre, en mor – og prologen avslutter med at hun blir hentet av et ektepar. Hun gledet seg så fælt at hun den siste natten på barnehjemmet ikke fikk sove, men vi som leser videre forstår raskt at Blanca gledet seg for tidlig, så alt – så alt for tidlig…

 

Sitat fra bokens prolog:
“Jeg er takknemlig fort at dere vil ha meg, fru Holen, sa hun spakt og møtte prøvende den andres blikk. Damen stirret tilbake. Stillheten som fulgte, varte en evighet, før hun åpnet munnen og slapp løs en støyende latter. Hun kjørte albuen i ektemannens side. Hørte du det husbond? Tausen er glad for at vi vil ha henne. Pleiemoren kunne ikke slutte å skratte. Hun lo og slo seg på knærne, og det begynte å rykke i Blancas ansikt. Tårene rant over, og hun vendte ansiktet bort. Skjebnen hennes lå nå i disse fremmede menneskenes hender. Blanca svelget hardt, tørket kinnene og ga seg selv et løfte..”

 

Baksiden av boken forteller:

Jernbanefruas ord om Aftenstjernen av Jenny Micko

 

Jeg var “solgt” etter den sterke
prologen, hastet meg videre
til første kapittel.

 

Det hele fortsetter 10 år senere, fortsatt i Bergen anno 1907. Jeg forsto at det for Blanca hadde vært et tøft tiår i mellom. Mye vondt, plageånder med steiner og stygge ord. Fordi hun angivelig var for annerledes, med sitt hvite hår og lyse hud. Blanca nærmer seg myndighetsalder, og en dag forstår hun at det er noe på gang, men hva? Ønsker virkelig pleieforeldrene hennes å få henne gift med en “gubbe?” Kan hun unngå det mon tru?

Et annet sted i Bergen vokser jevngamle Lotta opp i velstand, hos sine foreldre. Lotta er annerledes, og opplever livet på en annen måte. Det gjør henne ensom. Hun har én venn, men bortsett fra det er det dyrene tilhørende Villa Parkveien som gir Lotta lykke. Men selv om Lotta vokser opp i velstand, så er ikke alt like rosenrødt mellom veggene der heller. Moren sitter på husken ute i hagen å synger, men hvorfor?!

 

For Blanca betyr medaljongen hun har rundt halsen noe helt spesielt. Den har en inngravert stjerne på det lille lokket, og en kveld forteller Karsten henne overraskende og ut av det “blå” at hun er som en stjerne. For Lotta og hennes mor betyr også stjernene noe. For det er jo Aftenstjernen som lyser klarest…!?

 

Mine tanker om denne første
boken, ja – mer enn det som
står på begge sider av omslaget
kan du lese under bildet..

Jernbanefrua om Aftenstjernen av Jenny Micko

Det er muligens ikke nødvendig å fortelle deg at jeg likte denne første boken veldig godt. Hvorfor?

For det første likte jeg språket. Boken var for meg herlig lett og ledig å lese. Den har en sammensetning av ord som jeg ikke behøver å tenke noe som helst over for å lese og forstå sammenhengen av. For det andre er det naturligvis handlingen. At to jevngamle jenter i Bergen både er og tør å være annerledes, tør å vise sider av seg selv på en tid hvor det ikke var like vanlig – er rett og slett ganske tøft. Og hvem kan med hånden på hjertet si at det ikke fantes slike forfriskende «utskudd» på den tiden?!

Jeg syns denne første boken på flere måter også kan være litt banebrytende. Ikke rundt selve konseptet romanserie, men som jeg var inne på, språket. At den fortelles på en noe mer modernisert og gjenkjennelig måte, men foregår tilbake i tid. Jenny Micko skriver på en måte som de fleste som leser kan forstå – uten å måtte tenke over, eller kanskje til og med slå opp ett og annet ord for å skjønne sammenheng og helhet i tidsepoken.

Det er fortsatt historie, herlig sammenflettet historie som om kun kort tid fortsetter med neste bok. Det er spenning, snikende nysgjerrighet, gryende forelskelser. Alle elementene som vi lesere av romanserier er «nødt» til å få dosen vår av er tilstede. Sjangeren, med dens krydder. Men med denne føler jeg at vi får lese på et litt “ledigere” språk, hvis om du kan forstå hva jeg mener med å si det. Historien er så langt – som mine ord på baksiden av omslaget forteller… Herlig..

 

Kan du like det jeg har skrevet her, mitt forsøk på å si litt, men uten røpe handling – kanskje har du også kjent deg litt igjen i noen av de tidligere omtalene mine – da jeg at: Tenker du å starte på en ny romanserie dette året, så vil jeg varmt anbefale deg å se nærmere på akkurat denne her! Her får du alt en romanserie skal ha, og mere til… Terningkastet er så vel fortjent fra min side!

Jeg gleder meg til
fortsettelsen av
Aftenstjernen!

 

Vil du se nærmere på den?

jernbanefrua.blogg.no

Jernbanefrua var på boklanseringsfesten for Aftenstjernen i Bergen. Det var en minnerik kveld..

 

For ordens skyld: Ikke reklame.

I går delte jeg ord og bilder fra vår torsdags for og ettermiddag i Bergen..

Nå har jeg kommet så langt på turen at det er på tide å fortelle litt fra torsdagskvelden.. Vi fant lett frem til Biblioteket Bar i Bergen sentrum, og var på plass i god tid før lanseringsfesten for den nye serieromanen Aftenstjernen startet.

Vi tre tilreisende fra Hadeland var heldige og fikk oss en god plass – for å få med oss all den koselige moroa som skulle skje foran oss.. Vi fikk bobler i glasset, sammen med en herlig “goodiebag” når vi kom. Den inneholdt så utrolig mye fint – blant annet et signert eksemplar av den første boken. Et smykke, noen kjekke husholdningsartikler, og mere til.

En av tingene vi fikk i bagen måtte vi forresten få ordnet forsendelse hjemover
med posten, for ikke å miste dem på flyplassen. He he..

Pizza til alle ble servert før det startet – så vi hadde det så fint vi kunne ha det vi altså.. Storkoste oss før det begynte å skje noe der fremme på scenen. Derifra ble det enda koseligere..

Det første på programmet var fin musikk fra Jennys venn “Theto” en god og avslappende start mens man “summet” seg ned, og som satte standarden for en veldig fin kveld..

Alle bildene fra denne kvelden
ble tatt med mobilkamera. Med det
er ikke bildene de aller beste..

Gjorde det sånn for å slippe å bære på mer enn høyst nødvendig.
Vi gikk kun for sekk alle tre på denne relativt korte, men innholdsrike turen til Bergen..

Jernbanefrua var på lanseringsfest for serien Aftenstjernen av Jenny Micko.Bedre plass går det jo ikke an å få eller 😉

Det var en veldig fin introduksjon fra representanten for Cappelen Damm, og et innholdsrikt og smilende bokbad.. 

Jenny leste fra den første boken, svarte innholdsrikt, og til tider ganske morsomt også på spørsmålene hun fikk. Alt i alt var det en veldig koselig stund å sitte å høre på alt hun kunne, og ville fortelle fra denne serien vi som “digger” serieromaner snart skal få lese.

 

Jenny Micko ble bokbadet..

Da seansen på scenen var over avsluttet “Theto” med litt mere musikk, før det offisielle var over og det ble tid og rom for de koselige samtaler. Og dem ble det mange av..

Frua, med følge gikk smilende til ro sent den kvelden. Alle tre fikk vi prate godt og lenge med representanten fra forlaget, en del lesere av serieromaner og flere av de herlige forfattere av serieromaner. De som gjør at bøkene finnes, og er verdt å lese ♥

 

Det ble en del bilder rett før vi skulle gå – først og fremst nøyer jeg meg med å dele to av J-ene for kvelden 😉

 

Jernbanefrua sjøl, og forfatterinnen
av serien Aftenstjernen. Jenny Micko..

Jernbanefrua og Jenny Micko

Mulig at det kommer flere bilder fra kvelden senere. Det ble jo ikke de aller beste bildene der oppe ved baren – så jeg velger å ikke blåse det opp til enda mer korn.

Kanskje noen som leser dette sitter på bedre bilder, som jeg kanskje kan få tilsendt via et sosialt media?

Det var et veldig rødlig lys der oppe, så jeg skal se om jeg ikke får til en mer normal farge etter hvert.. Uansett og åkkesom er det et, av mange herlige minner fra en super kveld jeg velger å dele med deg. Naturligvis hadde jeg rukket å ta på både skjerf og jakke når vi kom så langt som til bilder.. Skulle selvfølgelig røsket tøyet av igjen, men men.. Det var jo første gangen på et sånt event 😉 Noe må jeg jo lære av også. He he…

Tusen takk til Cappelen Damm, NorskeSerier og Jenny Micko for en fantastisk fin kveld! Sender en takk til forfattere og lesere også – for at dere hadde mulighet og ville slå av lengre samtaler med meg og oss.

 

Dette var en kveld for
minnebøkene, og jeg
håper vi sees igjen..

 

jernbanefrua.blogg.no

Neste innlegg fra Bergen vil omhandle mer av det vi fikk se, mens det foreløpig siste innlegget fra Bergen vil ta for seg turen vår med Fløybanen på fredagen. Det var litt av en tur altså. Til deg som ikke har vært der før – gled deg til å se noen av bildene…

Men først og fremst: I morgen lanseres Aftenstjernen.

Den første boken finner du både i kiosker, matbutikker og andre steder der pocket finnes…
Ikke sponset reklame, men jeg anbefaler deg å ta en titt på den, kanskje en ekstra liten titt på omslaget også? 😉
Min omtale av den første boken kommer nok snart den også…

// For ordens skyld: Ikke reklame.
Ukens bok er ikke sponset, men inneholder bilder..

Da jeg var mindre likte jeg veldig godt å lese bøker på senga. Når lyset var slokt var jeg snar med å sette det på igjen – å lese bok til jeg sovnet. Dette fortsatte jeg med i mange mange år. Nå derimot begynte det å bli noen år siden sist jeg halvsatt i senga, med puter rundtomkring og en god bok – helt til nå. Har gemalen sovet dårlig i helgen, ja så er det sikkert min skyld…

Ukens bok serveres:
Ingenlund (Bok 1) Morrigans Forbannelse.
Originaltittel:
Nevermoor: 
The Trials of Morrigan Crow.
Forfatter: Jessica Townsend.
Utgitt på Norsk av:
Vigmostad & Bjørke AS – 2018.
Litt mer info:
Boken jeg kjøpte er innbundet, men forholdsvis lett og ledig å holde i. Boken har 413 herlige sider med behagelig fontstørrelse og akkurat passe mengde tekst på hver av sidene.

Jernbanefruas omtale av boken Ingenlund av Jessica Townsend.Litt rundt bokens handling:
Morrigan Kråhk er et forbannet barn. Hun er en av et knippe forbannede barn i republikkene. Hun holder til i Sjakkelfoss, og når klokken slår midnatt på den ellevte bursdag så dør disse barna, befolkningen puster lettet ut – og en ny æra starter. Morrigan får skylden for en rekke uheldige ting som skjer, og siden hun også er datteren til Korvus Kråhk, Kansler i Store Ulvmark – den største av Vintersjø – republikkens fire delstater må hun også skrive flere beklagende brev i måneden – mens faren må ut med erstatninger til de forulykkede.

Begavede barn derimot, intelligente barn som enten har fullført barneskolen, eller har bemidlede foreldre som kan bestikke noen, kan være så heldige å motta et eller flere utdanningsbud på seg – på selveste Buddagen. Det er en Seremoni som foregår i Rådhuset, og hvor respektable personer fra utdanningsinstitusjoner kan komme å by på barna. Morrigan har veldig lyst til å oppleve en slik seremoni, og via Kansler Kråhk`s assistenter, Høyre og Venstre får hun trumfet igjennom ønsket sitt – siden det tross alt kan bety en førsteside i Budstikka – avisen.. Det ingen derimot hadde regnet med var at Morrigan skulle komme til å få bud, ikke bare ett heller – men flere. Og det er ett av dem som skal komme til å lede oss som leser over til Ingenlund via Himmeluret i klokketårnet. Et høyst uvanlig ur forresten – et som hverken har visere eller markeringer. En rund glasskive som kun viste en himmel, en himmel som endret farger ut i fra hvor de befant seg i æraen.

Morgentiden var blekrosa,
mens aftentiden var beksvart.

Ingenlund av Jessica Townsend. Baksiden av første bok deles av Jernbanefrua..

Uansett, jeg skal ikke fortelle hvordan og hvorfor, det er elementer i boken som er veldig spennende å lese om – men jeg kan fortelle at Morrigan får en veldig kreativ og morsom fadder. Selveste Jupiter Nord. Han henter henne selv og bringer henne over til Fristaten, og eventyret som venter der – opptaksprøvene for å kunne bli en del av Det underlige selskap! For Morrigan ville det bety å kunne kjenne på følelsen av å ha familie, kjenne tilhørighet, og knytte vennskap. På siden av det er det grubling over hvilket talent Morrigan har. Man må nemlig ha et talent for å kunne bestå. Består hun ikke, så går kanskje veien tilbake dit hun kom i fra, og det ville ikke vært bra!

Morrigan kan ikke tenke seg hva slags
talent hun har, men kanskje Jupiter vet?

Mine tanker om denne første boken av Ingenlund:
Her har det dukket opp en herlig ny verden for oss som liker å lese bøker. Er du som jeg – en som likte filmene om «Harry Potter» likte bøkene bak også, bevares. Men likevel kjente på at bøkene manglet et eller annet uforklarlig og diffust – mens du leste dem? Jeg følte det sånn, uten at jeg kan sette fingeren på hva i fortellermåten som ikke “tok” meg like sterkt – Ingenlund har det et eller annet, det lille ekstra jeg ikke vet hva er.

La gå at den av og til minner meg litt om “Harry Potter” la gå at jeg av og til får følelsen av at Morrigan kunne vært en typ halvsøster til “Alice i eventyrland” – og at jeg tydelig og helt klart ser for meg Johnny Depp sitt utseende og væremåte fra filmen om “Charlie og Sjokoladefabrikken” i Jupiter Nord – kanskje er det nettop disse, og flere til som inspirerte forfatterinnen til å forme Ingenlund akkurat sånn som det har blitt. Ikke vet jeg, men det er uansett ingen av de overnevnte til sammenlikning – det er Ingenlund, rett å slett – å det funker som bare det!

Ingenlund funker.
Det funker veldig godt..

Det er som nevnt en helt ny verden som er skapt innenfor bøkenes fantasy verden. Nye ord, uttrykk, steder, magier og ondskap, ja for det er det også! Denne første boken vil jeg si passer for alle, og alle aldre som liker – og i fremtiden kan like denne spennende sjangeren. Jeg tror ikke at dette utelukkende er en barne og ungdomsserie, jeg kjenner at den har mer mellom linjene enn det. Elementer som barn kanskje ikke forstår omfanget av før senere. Jeg syns den var lett å bli grepet av, lett å sette seg inn i å lese – desto mer vanskelig å legge fra seg..

Jernbanefrua trillet terningen til 5..

Jeg kunne lett gitt denne første – av ni planlagte bøker en solid 6-er på terningen, men jeg legger meg på en 5. En 5,9 om det hadde gått an 😉 Det gjør jeg rett og slett for å ha noe å gå på med tanke på de neste 8 bøkene som kommer.

Jeg har lest at FOX har kjøpt filmrettighetene, så her blir det mye, mye mer. Jeg gleder meg, først og fremst til neste bok fra Jessica Townsend.. Du har fått en ny fan denne helgen..